The Allman Brothers Band – Seven Turns (Epic cd, 1990)

1) Good Clean Fun; 2) Let Me Ride; 3) Low Down Dirty Mean; 4) Shine It On; 5) Loaded Dice; 6) Seven Turns; 7) Gambler’s Roll; 8) True Gravity; 9) It Ain’t Over Yet

Rusproblemer, problemer med plateselskap, krangling og mye annet til tross, den musikalske tiltrekningen mellom Gregg Allman og Dickie Betts var ikke blitt borte i løpet av åttitallet. I 1986 turnerte de sammen som soloartister og 1989 feiret The Allman Brothers Band 20 års jubileum. Jubileet ble markert med en turne sommeren det samme året.

Plateselskapet Epic ga ut soloplater med Gregg Allman på åttitallet, og signerte Allman Brothers i 1990. Dermed var det klart for The Allman Brothers Band MK3. Gregg Allman, Dickie Betts, Butch Trucks og Jaimoe var alle på plass, og de fikk med seg et knippe sultne nykommere, med gitarist Wayne Haynes i spissen. Haynes og pianisten Johnny Neel kom begge fra Dickie Betts band. I tillegg ble Allen Woody med på bass. Denne gangen var det ingen krangling med plateselskapet om valg av produsent, og i april 1990 spilte gruppa inn Seven Turns med Tom Dowd bak spakene. Legenden Dowd stod bak flere av gruppas klassiske album fra syttitallet, og skulle produsere tre studioalbum for Allman Brothers i løpet av de fire første årene på nittitallet.

Det var et revitalisert band som spilte inn Seven Turns. Plata har en energi og entusiasme som vi må tilbake til Brothers And Sisters fra 1973 for å finne. Betts og Allman hadde åpenbart hatt godt av en pause, og begge stilte skarpe og inspirerte i studio i 1990. I tillegg må den glimrende gitaristen Warren Haynes ha vært en inspirasjon for resten av gjengen, og særlig for Dickie Betts, som med Haynes for første gang siden Duane Allmans dager hadde en gitarkollega som samarbeidet virkelig fløy med. Selvsagt uten at Haynes nådde helt opp til geniet Duane Allmans nivå. Men hvem gjør vel det? Betts tok hovedansvaret for låtskrivingen og stod bak de fleste låtene, ofte sammen med nykommer Wayne Haynes. Gregg Allman bidro på ett spor.

Seven Turns endte opp som et godt, inspirert album, gruppas beste siden Win, Lose Or Draw fra 1975. De fleste vil nok holde Seven Turns for et bedre album enn svanesangen til MK1, men undertegnede er en av de som setter stor pris på 75-albumet.

Seven Turns inneholder noen virkelige knallåter, som hører hjemme blant gruppas bedre. Den nesten voldelige åpneren Good Clean Fun stormer mot deg på noen av de tyngste riffene Allman Brothers noen gang har frembrakt. Her synger Gregg Allman fantastisk, og det faktum at han synger på de fleste av albumets låter er en klar styrke. Tittelsporet er et annet soleklart høydepunkt. Seven Turns er en Dixiemarinert countryrocker med Betts på vokal, etter hvert supplert av Gregg Allman i refrenget, uimotståelig.

På Seven Turns lyktes også Betts godt med den obligatoriske instrumentalutflukten; True Gravity er latterlig fet sørstatsfusion, slik bare Allman Brothers kan gjøre det. Her får vi virkelig kjenne på Haynes, han leverer flott gitarspill, i vakkert samspill med Betts. Den seige bluesen Gamblers Roll kan virke litt gammelmannsaktig, men er uansett en showcase for bluessangeren Gregg Allman. For en mann. Enda bedre er den avsluttende It Ain´t Over Yet – Allman Brothers goes southern soul, nok en gang med herlig Gregg Allman-vokal.

De fire resterende sporene er mer på det jevne, og det sniker seg inn en mild kjedsomhet enkelte ganger. Dessuten synes jeg gruppa er litt tunge på labben her og der, og en kan ta seg i savne den unike svingen fra særlig Allman Brothers Band MK1. Likevel, totalt sett er Seven Turns et over snittet godt album, og det er mye å glede seg over for Allman Brothers fans spesielt og tilhengere av klassisk amerikansk rock generelt.

Rating : 7,5/10