Alice Cooper – The Last Temptation (Epic cd, 1994)

1) Sideshow; 2) Nothing’s Free; 3) Lost In America; 4) Bad Place Alone; 5) You’re My Temptation; 6) Stolen Prayer; 7) Unholy War; 8) Lullaby; 9) It’s Me; 10) Cleansed By Fire.

Med The Last Temptation tok Alice Cooper steget ut av hårmetaltåka og leverte sitt beste album på mange år. Han hadde ikke vært bedre siden Dada i 1983, muligens ikke siden 1978s From The Inside.

Grunge sveipet som en tsunami over metal-landskapet på starten av nittitallet, samtidig som «alternativ metal» oppstod. Ut av disse sjangerne steg det frem mange interessante artister. Det nye klimaet må ha påvirket Alice til å et musikalsk skift, uten at han gikk hverken grunge eller alternativ metal i næringen.  På The Last Temptation vendte han tilbake til et klassisk hardrock sound, en oppdatering av det han drev med på første halvdel av syttitallet.  Det låt luftig, «organisk» og tungt,  og Alice sang like godt som han alltid hadde gjort. En fornyet energi var også tilstede på tekstsiden, hvor det var tid for et nytt «konsept».  En av verdens fremste tegneserieskapere, Neil Gaiman, lagde en serie i tre deler, hvorav del en var å finne i heftet som fulgte med cden. Og det var Steven som dukket opp igjen. Han huskes fra både Welcome To My Nightmare og Dada. Alice Coopers konsepter har alltid vært tegneserieaktige, i en stilisert og fargerik stil, hvor poenger hamres inn og nyanser ikke akkurat dominerer uttrykket. Likevel har han ofte klart å si noe av verdi, enten det dreier seg om ungdommelig frustrasjon, frykt for voksenlivet, kvinnemishandling eller psykiske problemer. Det er et hjerte under all sminken og poseringen.

Nær sagt som vanlig var det nye musikere, låtskrivere og produsenter siden forrige utgivelse. Alice er en utålmodig sjel, og er avhengig av ha folk rundt seg som kan inspirere han til dåd. Særlig gledelig var det at Don Fleming var med og produserte. Han er «kjent»  fra undergrunnsband som B.A.L.L., Velvet Monkeys og Gumball, men også fra produsentarbeid for blant andre Sonic Youth, Teenage Fanclub, Screaming Trees, Dictators og The Posies.  Avdøde Chris Cornell dukket også opp, som låtskriver og vokalist på to spor. Cornell var på vei til å bli verdensstjerne med Soundgarden i 1994, men tok seg tid til å jobbe med et gammelt forbilde.

Så da var det vel bare for Alice å velte ut av seg de verste eksesser mot voksenverden og sette alt inn på å fornærme voksenverden? Ikke så denne gangen. På The Last Temptation steppet moralisten Cooper frem i lyset. Ja er det ikke den kristne Cooper som snakket her? Og hvem hadde vel trodd det? Det er ikke rett frem moralisering og pekefinger som dominerer, men det er et gjennomgående budskap om at det ikke går deg vel om du ikke oppfører deg, har god moral og følger samfunnets lover og regler. Protagonisten Steven roter seg borti The Showman, en kjip figur med leie hensikter. Steven klarer etter hvert å løsrive seg fra The Showman og finne tilbake til den smale sti. En underlig vri fra Alice, uten at det smaker av ironi eller sarkasme. Var han for første gang oppriktig?

Musikalsk sett dekker plata alle de klassiske Alice variantene, med rene poplåter,  tunge rockere og ballader. Slik  ble The Last Temptation et helhetlig godt album, som appellerte til både den harde Alice-fansen og til de som bare hadde gode minner fra hans tidlige syttitall.

The Last Temptation er jevn og fri for direkte svake øyeblikk. Skal jeg trekke frem noen spor velger jeg åpningssporet Sideshow, en lettbeint poprocker med hektende melodi. Balladen Stolen Prayer er sterk, og løftes ytterligere av Cornells tåkelur i bakgrunnen. It’s Me er nok en flott ballade, helt i ånden fra hans syttitallsmateriale. Her synger Alice ualminnelig fint og melodien er rett i øret. Her må ørevoksen ligge i store klumper for å unngå at man hektes på. Rockeren Lost In America bør også nevnes, med en tekst om ungdommelig fortvilelse over ingen jobb, ingen dame, ikke på skolen; Lost In America.

Rating: 7,5/10