The Allman Brothers Band – An Evening With The Allman Brothers Band: First Set (Epic cd, 1992)

1) End Of The Line; 2) Blue Sky; 3) Get On With Your Life; 4) Southbound; 5) Midnight Blues; 6) Melissa; 7) Nobody Knows; 8) Dreams; 9) Revival 

Etter en vellykket turne i etterkant av  Shades Of Two Worlds, var det på sin plass med et konsertalbum. An Evening With The Allman Brothers Band: First Set inneholdt opptak fra perioden desember 1991 til mars 1992, og ble utgitt i juni 1992. Cd var formatet i 1992, og albumet inneholdt 74 minutter musikk, med ande ord et musikk tilsvarende en gammeldags dobbelt LP-album.

Allman Brothers rykte som liveband i deres storhetstid på syttitallet må ha vært en bør å bære for den nye besetningen, men den utfordringen tok nittitallsutgaven av gruppa på strak arm. Det er en sann svir å lytte til disse opptakene, som til fulle viser at det var et vitalt band som var på veien igjen. Man kan riktignok ta seg i å savne både Duane Allman og den ungdommelige energien og kåtskapen fra gruppas unge år, men det er likevel et marginalt problem.

De nye medlemmene Warren Haynes, Allen Woody og Marc Quinones tilførte de gamle krigshestene Allman, Betts, Jaimoe og Trucks ny inspirasjon og energi. Det låter ualminnelig friskt og inspirert. Gruppa strekker seg ut i lange improvisasjoner, countryrock og dyp blues. Allman Brothers hadde full kontroll på sine musikalske virkemidler; USAs beste hvite blues og soul vokalist i Gregg Allman, to eminente gitarister i Warren Haynes og Dickie Betts og sist, men slett ikke minst, en unik rytmeseksjon. De to trommeslagerne Butch Trucks og Jaimoe var supplert med perkusjonisten Quinones og bassist Allen Woody. Disse fire sørget for at gruppas gyng og sving var intakt, uansett hva slags musikk de fremførte. Det polyrytmiske og urelegante skyvet som ingen andre rockband har vært i nærheten av løftet musikken ut i stratosfæren; spacesørstatsrock?

Samspillet mellom Haynes og Betts er nevnt, og dèt smaker svakt av Duane Allman og Betts samspill i gamle dager, men Haynes har sin egen signatur og står ikke i skyggen for noen. Hans blå tone, med en dæsj hardrock, ga gamle låter fornyet kraft. Gregg Allman fremsto også i toppslag her, og var kanskje den viktigste signaturen til gruppa; for en sanger.

Låtutvalget på turneen besto av gamle klassikere og nyere stoff. Den samme blandingen får vi på First Set, der den nye tid var representert ved End Of The Line, Nobody Knows og Get On With Your Life fra Shades Of Two Worlds. Disse tre sangene matchet de gode gamle evergreenene. End Of the Line er en saftig bluesrocker, med fantastisk sang av Gregg Allman. Han gjorde selvsagt ikke bort seg på den seige bluesen Get On With Your Life heller, denne la flere alen til sin vekst fra scenen. Størst inntrykk gjorde likevel Nobody Knows, som la på seg fem minutter fra studioversjonen, og blåste ut over femten minutter. Nobody Knows ble gitt en skjebnetung swing, og tok av i lange improvisasjoner. Et høydepunkt.

Dickie Betts klassiker Blue Sky var ikke mye dårligere, der countryrock ble tilført lange gitarpartier med samspill mellom Haynes og Betts. Denne var opprinnelig å finne på Eat A Peach fra 1972, men jeg foretrekker faktisk denne liveversjonen.

Gruppa gjør heller ikke skam på de andre klassikerne. Gjenhøret med Dreams, Revival og Melissa må ha gitt gammelfansen frosker i skoa. Her fremstod Dreams som høydepunktet, en av undertegnedes favorittlåter gjennom alle tider.

Rating: 8/10