Alice In Chains – Facelift (Columbia cd, 1990)

1) We Die Young; 2) Man In The Box; 3) Sea Of Sorrow; 4) Bleed The Freak; 5) I Can’t Remember; 6) Love, Hate, Love; 7) It Ain’t Like That; 8) Sunshine; 9) Put You Down; 10) Confusion; 11) I Know Somethin’ (‘Bout You); 12) Real Thing

Alice In Chains ble dannet i Seattle, Washington i 1987 av Jerry Cantrell (gitar, sang) og Sean Kinney (trommer). Etter hvert fikk de to med seg vokalist Layne Staley og bassist Mike Starr. Denne besetningen fikk kontrakt med Columbia og spilte inn gruppas første album Facelift. Innspillingene foregikk i Seattle mot slutten av 1989 og i de første månedene i 1990. Til å produsere fikk gruppa med seg Dave Jerden. Jerden var temmelig fersk som produsent, men hadde jobbet med mange artister som tekniker, blant andre Talking Heads, Rollings Stones, Frank Zappa og Red Hot Chili Peppers. Han hadde også rukket å produsere Jane´s Addictions to første album, før han gikk i studio med Alice In Chains. Valget av Jerden var et lykketreff.

Alice In Chains var barn av grungen, og regnes blant de»fire store» i denne bølgen, sammen med Nirvana, Soundgarden og Pearl Jam. Alice In Chains var det bandet som først klarte å kravle seg opp fra grungeundergrunnen og nå et stort publikum. Debutalbumet ble en tilnærmet sensasjon når det kom ut i august 1990. Albumsalget ble godt hjulpet av videoen til førstesingelen Man In A Box, som fikk tung rotasjon på MTV.  Facelift endte opp med å selge over to millioner eksemplarer i USA.

Alice In Chains inspirasjonskilder var de samme som de fleste andre grungeband, som Black Sabbath, hardcore ala Black Flag og protopunk ala Stooges. I tillegg hadde gruppa  en tyngre forankring i klassisk heavy metal enn de fleste av sine medsammensvorne. Det var mindre punk å spore i Alice In Chains enn hva det var hos Soundgarden og spesielt Nirvana. De hadde heller ikke den classic rock-inspirasjonen som Pearl Jam hadde.

Låtskriver Jerry Cantrell hadde evnen til å skrive gode melodier, selv om han pakket dem inn i tunge, seige drag av dronende gitarer og dystopiske tekster. Alice In Chains musikk var langt unna den kommersielle metallen som hadde dominert på siste halvdel av åttitallet. Alice In Chains var tunge, vanskelige, hardt rockende og sludgy. Gitarene var stemt ned, bassen blytung og det ble slått trommer. De skapte en tyktflytende metallisk lyd, som underlig nok hadde en viss sving, i all sin stampende fremferd. Gruppa hadde en tekstforfatter og vokalist i Laney Staley som var perfekt til å fronte den dystopiske elendigheten, med sin insisterende, sterke røst. Vokalen ble toppet av Cantrells koring og samsang, som ga Alice In Chains et særpreget uttrykk, der det hele nærmet seg en vokal klagesang over hamrende tungrock.

Det var åpenbart at metalpublikummet og noiserockfans var klare for noe nytt i stor kommersiell skala i 1990. Slik ble Facelift en foregangsplate for albumene til Nirvana, Soundgarden og Pearl Jam som skulle komme årene etter. Nirvana og Soundgarden hadde selvsagt sluppet plater før Alice In Chains debuterte, men uten det voldsomme, umiddelbare gjennomslaget. Dèt skulle som kjent endre seg kraftig.

Facelift er et sentralt grunge/alternativ metal album, som var med på å sette tonen for første halvdel av nittitallet. Platas status er vel fortjent, for Alice In Chains debuterte med en egen stil, varige låter og tung, fet produksjon. Musikken var ikke superteknisk, heller dominert av et rått, seigt gyng, med ensemblespill som det dominerende under Staleys dommedagsprofetier. Tekstene skulle etterhvert utvikle seg i enda dystrere og samtidig mer sofistikert retning enn det som leveres på Facelift, hvor et ukontrollert sinne fortsatt dominerte begivenhetene. Cantrell og Staley levde opp til myten om sinte, utilpassede unge menn. Tendenser til hedonistiske metalklisjeèr kunne også merkes enkelte steder, men det tok aldri overhånd.  Etter hvert som særlig Laney skulle synke ned i et dop-mareritt skulle tekstene bli mer innadrettede og fortvilte.

Facelift er ikke et helt perfekt album, men det er ingen direkte svake øyeblikk her, og  høydepunktene er mange. Plata er tung å svelge ved første lytt, musikken er kompromissløs, krevende og seig, men gir du den tid dukker det opp mange minneverdige melodilinjer, tekster å hekte seg på og ikke minst et fett lydbilde.

Jeg kan fortsatt huske første gang jeg satte på plata og ble banket tilbake i stolen av den innledende 1-2 punchen We Die Young og Man In A Box.  We Die Young gjorde et voldsomt inntrykk, med en bister og sørgelig tekst om unger på 10 år opererende som dopselgere i Seattles gater.

Et annet høydepunkt er Sunshine, omhandlende Staley døde mor. Du kan kjenne  smerten sive ut av høyttalerne. Facelifts aller sterkeste øyeblikk er imidlertid den lange Love, Hate, Love; en doomballade hvor Alice In Chain går full tilt metall.

Marshall-parken står rødglødene tilbake, lenge etter at gruppa har forlatt deg.

Rating: 8,5/10