The Allman Brothers Band – An Evening with the Allman Brothers Band: 2nd Set (Epic cd, 1995)

 1) Sailin’ ‘Cross The Devil’s Sea; 2) You Don’t Love Me; 3) Soulshine; 4) Back Where It All Begins; 5) In Memory Of Elizabeth Reed; 6) The Same Thing; 7) No One To Run With; 8) Jessica

I januar 1995 ble The Allman Brothers bandinnlemmet i Rock & Roll Hall Of Fame. Selve tilstelningen var ikke Gregg Allmans stolteste øyeblikk. Han var så ute av det at han ikke klarte å gjennomføre takketalen sin. Da han fikk se opptak av fadesen  hjalp det mannen til å ta et grundig grep om rusproblemene han hadde slitt med i flere tiår.

Rusproblemer til tross, «The Road Goes On Forever», og Allman Brothers hadde alltid  vært et turnerende band. Det var de også i annen halvdel av nittitallet. De turnerte jevnlig også når gruppa ikke hadde nye plater å promotere. Deres neste og  siste studioalbum kom ikke ut før i 2004.

An Evening with The Allman Brothers Band, 2nd Set var nok et live album fra gruppa, og ble utgitt i mai 1995. Opptakene var hovedsakelig fra 1994, med et unntak for ett nydelig opptak fra 1992. Tittelen er smått misvisende, det dreier seg ikke om andre sett etter en pause i en konsert, men rett og slett om den andre dokumentasjon av gruppas konsertaktiviteter på nittitallet. Som på First Set ble opptakene plukket fra forskjellige konserter.

2nd Set er nok et bevis på at Allman Brothers var en glimrende konsertbillett på første halvdel av nittitallet. Det låt samspilt og friskt, og gruppa hadde ikke mistet gløden fra de første turneene i 1991 og 1992, selv om det hadde vært samarbeidsproblemer og gruff underveis. Så skal det innvendes at 2nd Set lener seg vel tungt på Where It All Begins fra 1994, et album som ikke var fullt så sprekt som forgjengerne. Hele fire av åtte spor ble hentet derfra. Det nye  materialet ble litt variabelt fra scenen. Soulshine var og forblir en triviell lettvekter, og ikke denne gruppa verdig. The Same Thing var heller ikke all verden med sin tråe bluesrock. Langt bedre da var Sailin’ ‘Cross The Devil’s Sea, som fikk et skikkelig løft fra scenen. Her fremstod den som en klassisk Allman–drager, med Gregg i storform på vokal. Samme gjaldt Back Where It All Begins, som jo også var et klart høydepunkt på Where It All Begins albumet.

Det ble funnet plass til tre gamle klassikere på 2nds Set, og You Don’t Love Me, Jessica og In Memory Of Elsabeth Reed fungerte fortsatt fint fra scenen. Versjonen av Elisabeth Reed er verdt et innkjøp alene. Her er den i et opptak fra en klubb i 1992, hvor Dickie Betts og Warren Haynes stilte med akustiske gitarer og forvandlet låten til en strømløs meditasjon, med den evigvarende melodien i god behold.

You Don’t Love Me ble gjort i en tett og knapp versjon, presset ned fra Live At Fillmores sidelange utskeielse til en drøyt seks minutters bluestastisk rytmeorgie. Og med latterlig fett samspill mellom rytmeseksjonen, gitaristene og Allmans hammond.

Den avsluttende, seksten minutter lange Jessica holdt også bra standard, og den fremstod forfriskende annerledes enn ved tidligere anledninger, uten å miste den hektende melodilinjen som løftet låten opp blant Allman Brothers største øyeblikk.

Rating: 7/10