Amon Duul Uk – Die Losung (Demi Monde LP, 1989)

1) Big Wheel; 2) Urban Indian; 3) Adrenalin Rush; 4) Visions Of Fire; 5) Drawn To The Flame Pt. 1; 6) They Call It Home; 7) Die Lösung

I motsetning til Fool Moons utflytende jamming var Die Losung låtbasert. De to platene ble utgitt så å si samtidig i 1989. Robert Calvert spilte en relativt beskjeden rolle på Fool Moon, på Die Losung derimot, var han den dominerende kraften. Han sang på fem av syv sanger, og lydbildet og låtstrukturer lå tett opp til de platene han gjorde med Hawkwind på siste halvdel av syttitallet.

På Die Losung hadde Amon Duul UK  med seg en rekke gjestemusikere. I tillegg til Robert Calvert deltok Mick Jones og Tony McPhee fra Groundhogs og Ed Wynne, Marcus C. Diess og Joie Hinton fra Ozric Tentacles. I tillegg var vokalist Julie Wareing med igjen. Hun sang hovedvokal på platas to avsluttende spor.

Tony McPhee fra Groundhogs var en gammel kjenning av Calvert, Anderson og Weinzierl fra freaktiden i Notting Hill på det tidlige syttitallet. Ozric Tentacles var neste generasjon freaks. De hadde tatt opp ånden fra syttitallets gratiskonserter, heftig urtebruk og mye av den samme «community»-tankegangen i forhold til fans og omgivelser som Groundhogs, Pink Faries og Hawkwind hadde hatt. De satte sikkert stor pris på å samarbeide med sine forbilder og forgjengere. Dessverre klarte likevel ikke denne formidable gjengen å sørge for at Die Losung ble et fullgodt album.

Weinzierl var ikke blid da Die Losung ble utgitt mot hans vilje. Han vendte etter hvert snuta hjemover mot Tyskland og dukket ikke opp i offentligheten igjen før han var tilbake sammen med Chris Karrer og den opprinnelige gjengen i Amon Duul II på tidlig 2000-tallet.

Die Losung led under en viss idétørke. De fem sporene Calvert sang hadde ikke all verden med minneverdige øyeblikk. Låtene kvernet frem med typisk midtempo Hawkwind-sound, ikke ulikt album som Quark, Strangeness and Charm og PXR5. I motsetning til Die Losung var imidlertid disse platene velsignet med  godt låtmateriale, og ikke minst en Robert Calvert i mer inspirert form. Her låt det riktignok kompetent, og det er for så vidt  fint å hvile i den patenterte blandingen av gitarfreakouts, stødig backbeat og kaskader av synthesizer. Likevel hadde det vært ønskelig med mer minneverdig materiale og en Calvert i bedre vokal form. Han var preget av hard livsførsel og mentale problemer på dette tidspunktet. Han skulle dessverre gå bort så alt for tidlig i 1988, rett etter innspillingene med Amon Duul UK.

Noe var det likevel å hente og best av sangene Calvert frontet var  Visions Of Fire og Drawn To The Flame Pt 1. Drawn To Flame Pt 1 bygde seg opp fra en stemningsfull, ambient innledning med en vakker gitarfigur fra Weinzierl og en ok tekst fra Calvert. Den fant etter hvert sitt eget tempo, og gynget fremover mot et klimaks av oppløsning. Underveis fikk Calvert vokal hjelp fra Wareing, noe som hjalp betydelig. På reutgivelsen av albumet er det inkludert en Drawn To Flame Pt 2, som gir ytterligere syv minutter av samme låt, uten at det tilføres så mye nytt.

Visions Of Fire var midtempo spacerock ala åttitallet, og her hadde gruppa kommet opp med et ok arrangement og ikke minst nydelig gitarspill. Kan det være McPhee? Uansett har låten en dorsk, syrete sjarm som står seg.

Julie Wareing synger på de to resterende sporene. They Call it Home er en anynom rocker som ikke gikk noen steder. Bedre da var tittelsporet, en kort og fengende poplåt. Her fungerte Wareings sang og Weinzierls resitering fint sammen.

Rating: 6/10