Alice In Chains – MTV Unplugged (Columbia cd, 1996)

1) Nutshell; 2) Brother; 3) No Excuses; 4) Sludge Factory; 5) Down In A Hole; 6) Angry Chair; 7) Rooster; 8) Got Me Wrong; 9) Heaven Beside You; 10) Would; 11) Frogs; 12) Over Now; 13) Killer Is Me

Alice in Chains kunne ikke være dårligere enn grungehalvbrødrene i Nirvana, og spilte inn en konsert for MTV Unplugged i april 1996. På dette tidspunktet hadde ikke Alice In Chains spilt live på over to år. Det ble ikke gjennomført noen turne i forlengelsen av Tripod. Det skyldtes i hovedsak Laney Staleys dårlige tilstand og dét var enkelt å forstå da man så mannen på opptaket fra Unplugged-konserten. Han så rett og slett svært syk ut. Opptredenen skulle bli en av de siste for Staley med Alice In Chains. Han døde i 2002, etter lang tids dopmisbruk og isolasjon fra bandkolleger, venner og familie. En ufattelig trist skjebne for en svært talentfull musiker.

På MTV Unplugged spilte Alice In Chains tolv tidligere utgitte låter i akustiske versjoner, i tillegg til den nye Killer Is Me. Utvalget bestod av spor fra Dirt og Tripod, i tillegg til ett hver fra epéne Sap og Jar Of Flies. Det var skuffende nok ikke plass til spor fra debuten Facelift, selv om gruppa etter sigende vurderte blant annet Love, Hate, Love.

I akustisk setting var det ingen blytunge riff, dundrende trommer og syke volum å gjemme seg bak. Det plaget ikke Alice In Chains det aller minste. Gruppa bestod av solide musikere, som maktet å skape et mykere musikalsk uttrykk, som stod seg godt mot studioversjonenes gnistrende elektrisitet. Sangenes grunnkarakter var i behold, og det kom fint frem hvilke låtsnekkere Alice In Chains var. Selv om man kunne savne det blytunge, seige øset fra originalversjonene, var dette gjennomgående fin lytting. Mange av sporene fikk en elegant swing over seg, et gyng som kledde musikken godt – uten at den blytunge tematikken forsvant ut døren på veien. Og Staley sang godt, selv om han åpenbart ikke var frisk. Gitarist Cantrell gjorde selvsagt også godt fra seg, og han hadde hjelp fra innleid annengitarist Scott Olson, som fylte med eleganse.

Den nye Killer Is Me var ikke av de største høydepunktene, selv om den ruslet greit avgårde, med en sedvanlig dyster tekst. Det er mulig, ja kanskje sannsynlig, at teksten var inspirert av Jim Thompsons klassiske pulproman The Killer Inside Me.

Høydepunktene for undertegnede var en herlig versjon av blyloddet Rooster, som ikke ble mindre tung i et akustisk arrangement. Rooster hadde en innebygd vekt som ikke lot seg rokke, og her tøt desperasjonen ut gjennom musisering og sang. Også Heaven Beside Me fungerte utmerket. Det var en av de sangene det var minst nødvendig med arrangementsmessige omkalfaltringer av og ble lagt tett opp til den flotte originalen fra Tripod. Would var også raff, med fint akustisk bluesspill fra Cantrell. Og for en melodi!.

Selv om de tre foregående studioalbumene anbefales foran denne, er MTV Unplugged et obligatorisk tilskudd til samlingen for fansen. Den passer også godt for ikke-metalhoder, som vil ha litt melodiøs elendighet på menyen.

Rating: 7/10