Alice Cooper – Dirty Diamonds (New West cd, 2005)

1) Woman Of Mass Distraction; 2) You Make Me Wanna; 3) Perfect; 4) Dirty Diamonds; 5) Pretty Ballerina; 6) Sun­set Babies; 7) Zombie Dance; 8) The Saga Of Jesse Jane; 9) Six Hours; 10) Steal That Car; 11) Run Down The Devil; 12) Your Own Worst Enemy; 13) Stand

Slik Dragontown (2001) var tvillingen til Brutal Planet (2000), var Dirty Diamonds i nært slektskap med forgjengeren The Eyes Of Alice Cooper (2003). Det betød et musikalsk uttrykk i nærheten av Alice Coopers storhetstid på første halvdel av syttitallet, med uvøren rock & roll, ispedd ballader og en og annen musikalsk utflukt fra de gitte rammene.

På Dirty Diamonds snek det seg inn et snev av «nok et år og nok et nytt Alice album». Selv om platene hans var til dels forskjellige, ble det hele preget av mannens knudrete, mildt raspete røst og melodiføring og vendinger som man hadde hørt mange ganger før. Det hele ble forsterket av omslagene, som fra Brutal Planet via Dragontown og The Eyes Of Alice Cooper til Dirty Diamonds, var forbløffende like, med Alice stirrende på deg med et grimt uttrykk, på en bakgrunn sterke, mørke farger. For denne anmelderen snek det seg inn en tretthet over en uendelig strøm av sanger og utgivelser, som sjelden skilte seg ut fra det jevne.

Så var jo spørsmålet om det var rettferdig å kritisere mannen for å være seg selv, og det var det vel egentlig ikke. Men likevel sèg det inn en viss matthet. Det hadde vært bedre å spare litt på kruttet, gjennom å jobbe mer med komposisjonene og konseptene. Og gjerne sluppet plater som virkelig skilte seg ut i den store katalogen til Alice, selv om disse kom med litt større mellomrom.

Men Alice var en arbeidshest og hadde vokst opp i en tid hvor det var normalt å pumpe ut et album i året, minst. Så dermed fikk vi ta Dirty Diamonds for det det var. Og hva fant man?

Dirty Diamonds var ikke et direkte svakt stykke plast. Det låt ok av bandet og Alice hadde fortsatt pipene i behold. Denne gangen var sangene stort sett komponert i tospann med Ryan Roxie. Et unntak var versjonen av The Left Bankes’ gamle barokkpopklassiker Pretty Ballerina. Pretty Ballerina, skrevet av Michael Brown, ble gjort i en neddempet, enkel musikalsk drakt, med en Alice som sang mildt hviskende og nesten lunt. Og det er en nydelig låt som Alice slett ikke gjorde skam på. Pretty Ballerina satt flere av sangene på Dirty Diamonds i et dårlig lys. Her var det for mange spor som rocket i vei på fri eksos, med rudimentære riff og trivielle melodier. Da snek formeltrettheten seg inn, og Alice hørtes slitsom ut med sin gneldring. Sjekk spor som Steal That Car, Woman Of Mass Distraction og Sunset Babies for gode, det vil si dårlige eksempler.

Tekstmessig var det også mer blodfattig enn vanlig, med repetisjon av kjente tema, uten de nødvendige originale vendingene. Syke konsepter og storslåtte ambisjoner hadde ofte vært det som skilte Alice fra mengden, men slik var det ikke denne gangen.

Heldigvis var det gode ting å hente også på Dirty Diamonds, slik at lyttingen ikke ble helt bortkastet, selv om plata  hadde mangler som gjorde den vanskelig å anbefale. Pretty Ballerina er nevnt. Six Hours var en sterk ballade. Her la Alice seg stemmemessig tett opp til John Lennon. Run Down The Devil var en sløy, funky rocker med fint vokalarrangement og Zombie Dance hadde en herlig gitarfigur, munnspill, en inspirert Alice og en god melodi.

Rating: 6/10