The 13th Floor Elevators – Easter Everywhere (International Artists LP, 1967)

1) Slip Inside This House; 2) Slide Machine; 3) She Lives (In A Time Of Her Own); 4) Nobody To Love; 5) Baby Blue; 6) Earthquake; 7) Dust; 8) I’ve Got Levitation; 9) I Had To Tell You; 10) Postures (Leave Your Body Behind)

Det begynte etter hvert å svinge rundt The 13th Floor Elevators. Gruppa dro på turne i California, hvor de spilte sammen med band som The Great Society, Moby Grape og andre. Også på hjemmebane i Texas var det stor aktivitet. Gruppas plateselskap, International Artists, hadde åndsnærværelse nok til å signere band som Red Krayola, The Golden Dawn, Lost And Found og Bubble Puppy. Sammen skapte disse latterlig ukommersielle, men kunstnerisk flotte, gruppene en sjeldent livlig og viktig undergrunnsscene i Texas. En scene som skulle skape ringvirkninger i flere generasjoner etter at de hadde gitt seg. Trådene kan for eksempel lett trekkes til Texas-sønnene Butthole Surfers´elleville påfunn på åttitallet.

Før The 13th Floor Elevators rakk å slippe sitt andre album i november 1967, hadde det blitt utskiftinger i besetningen. Både Ronnie Leatherman og John Ike Walton forsvant ut. De ble erstattet av henholdsvis Dan Galindo og Danny Thomas. Endringene var ikke til hinder for at Easter Everywhere ble et formidabelt album. The 13th Floor Elevators hadde tatt store steg siden debutalbumet. Garasjerocken var nesten borte, erstattet av et psykedelisk og delvis folkbasert sound. Gruppa hadde åpenbart blitt påvirket av sine kolleger på vestkysten, hvor country, bluegrass og folk var viktige ingredienser i den nye rocken. Inspirasjonene gikk opp i en høyere enhet på gruppas formidable versjon av Dylans It’s All Over Now, Baby Blue, her kun kalt Baby Blue. Det er en av tidenes beste coverversjoner av en Bob Dylan låt. Kombinasjonen av tekstens sødmefylte melankoli, det syrefulle spillet og den formidable vokalisten Roky Erickson, løftet Baby Blue til en evig plass i rockhimmelen. At produksjonsverdiene var løftet noen hakk siden debuten hjalp også på, selv om gruppa fortsatt befant seg i et rufsete nabolag.

Hakk i hel på Baby Blue kom I Had To Tell You og Dust. Førstnevnte var en underskjønn ballade, med Roky over akustisk gitar, harmonika og forsiktig bassing – og selvsagt Clementine Halls korsang bak Roky, hennes kjæreste på dette tidspunktet. Dust var også tilbakelent, men likevel mer nevrotisk og utrygg. Også denne hadde en flott melodi, tilnærmet akustisk arrangement og «nedpå» stemning.

De vakre, folkinfluerte sangene ble rammet inn av tre svære, psykedeliske monstre. Singelen I’ve Got Leviation var en dundrende rocker, med svimlende, psykedelisk tilt. Den ble også sluppet på singel, uten å gjøre så mye ut av seg. Størst inntrykk av alt på Easter Everywhere gjorde imidlertid åpningssporet, den nesten åtte minutter lange Slip Inside This House. En dronende, langstrakt låt, som står igjen som et av de definitive psykedeliske statements fra siste halvdel av sekstitallet. Har du ikke hørt den, har du gått glipp av svært store ting. Nesten samme nivå var det på albumets avslutningsspor, den seks minutter lange Postures (Leave Your Body Behind). Her går LSD-fantasier, fengende rock & roll og generell galskap nok en gang opp i en høyere enhet.

Fortvilelsen over jug’ens dominerende plass på debutalbumet var slett ikke like tilstede ved lytting til Easter Everywhere, selv om noen kunne kjenne en lett irritasjon over overeksponering også denne gangen. Men ikke i så særlig grad. Og på de omtalte åpnings- og avslutningssporene var jug’en faktisk en viktig ingrediens, med sine snurrende, svimlende ikke-toner, som et peilepunkt til ditt indre jeg.

Easter Everywhere er et av tidenes beste psykedelia-album, selv om salget av plata var en brutal skuffelse den gang den kom ut. Dens rykte har selvsagt vokst med tidenes gang. Finn frem ditt tredje øye og titt innover, mens du skuler mot solen.

Rating: 10/10