AC/DC – TNT (Albert Productions LP, 1975)

1) It’s A Long Way To The Top (If You Wanna Rock’n’Roll); 2) Rock’n’Roll Singer; 3) The Jack; 4) Live Wire; 5) T.N.T.; 6) Rocker; 7) Can I Sit Next To You Girl; 8) High Voltage; 9) School Days

AC/DC kastet ikke bort tiden, og allerede i desember 1975 var det klart for oppfølgeren til High Voltage. Også denne gang med Vanda & Young som produsenter og mentorer, og innspilt i samme studio som sist.

Rett etter utgivelsen av High Voltage kom det endringer i bandbesetningen. Ut gikk trommeslager Peter Clack og bassist Rob Bailey. Inn kom Phil Rudd og Mark Evans. Rudd var tidligere trommeslager i Buster Brown, hvor han spilte sammen med blant andre Angry Anderson, som senere skulle bli vokalist i Rose Tattoo. Mark Evans var opprinnelig gitarist, men ble hyret som bassist i AC/DC. Rudd og Evans skulle vise seg å være lykkelige valg for AC/DC, som dermed fikk på plass en skikkelig rytmeseksjon. Særlig Phil Rudd skulle spille en stor rolle i det dramaet AC/DC etterhvert utviklet seg til å bli. Han ble sparket ut av gruppa i 1983, for så å bli medlem igjen i 1993, og nok en gang sparket ut i 2014. Rudd er noe av en karakter, med et problemfylt forhold til medisin-skapet, dødstrusler og annet fanteri. Slikt sett passet han utmerket sammen med resten av rampen i AC/DC.

TNT var en langt bedre plate enn debuten, på så godt som alle områder. Låtene var sterkere, produksjonen tyngre, rytmeseksjonen godt på plass, gitarspillet hadde utviklet seg og Bon Scott var stadig nærmere en egen stemme. Han hadde også videreutviklet sine evner som historieforteller.

Rytmeseksjonen gjorde en vesens forskjell fra High Voltage. Rudd og Evans konsentrerte seg om det aller mest nødvendige; å legge en tett, bankende grunnmur for Young-brødrenes gitarspill og Bon Scotts sang. Her var det ikke mange rytmiske utskeielser.  Rudd holdt beatet gående, tungt og stødig, fullstendig uten fiksfakserier. Det var så langt unna trommeslagere som John Bonham og Keith Moon det var mulig å komme. Rudd forstod hva som var forventet og fant sin plass. Rudd og Evans kompromissløse grunnmur var perfekt for AC/DC i 1975.

Samspillet mellom Angus og broder Malcolm hadde tatt store sprang siden debuten. Allerede på TNT  hadde de så godt som funnet sin endelige form. Rytmegitaristen Malcolm og solisten Angus stod skikkelig frem på TNT, og hadde funnet rolledelingen de skulle ha helt til Malcolm måtte takke for seg i AC/DC i 2014. Da hadde han dessverre utviklet demens, i en alder av kun 62 år.

Bon Scott var også mer treffsikker på TNT. Han var en formidabel rock & roll vokalist, som var i stand til å ri på det beistet AC/DC hadde blitt. Bons skjeve blikk på livet, ustyrlige energi og teint av fare, bidro til å gjøre AC/DC til de slemmeste gutta i klassen. Hans tekster ble aldri stor poesi, men var likefullt effektive rock & roll-fortellinger. Nærmest som om han satt i baren og fortalte røverhistorier. Det bidro til at AC/DC skilte seg ut fra andre rockband av tiden.

Viktigst av alt var selvsagt gruppas evne til å skrive klassisk rocklåter. Og de var det mange av på TNT. Her fantes flere sanger som har en velfortjent plass i AC/DCs hitrekke, og som er å regne for hard rock evergreens den dag i dag.

Åpningssporet It´s A Long Way To The Top, med et evig riff, Rudd/Evans hamsterrompetette beat, og sekkepiper – som en hyllest til gruppas skotske røtter?- , bak en klassisk Scott vokal, var en umiddelbar klassiker. En låt alle rockfans har under huden. Resten av plata var full av sanger som skulle bli modell for fremtidige AC/DC låter. Bastante rockere som Rock ´n´Roll Singer, T.N.T og High Voltage er alle klassikere i så henseende.

Like fete og evige var The Jack og Live Wire. The Jack, hadde et seigt bluesriff og en supersleazy Bon Scott i front. Han fortalte om dama som ikke var trygg, og sang han om kortspill, Jack Daniels, en sur en eller kanskje alt samtidig? Live Wire hadde en lummer bassinngang, før gitaren snek seg inn, Rudd falt inn på hihaten og rabalderet var i gang – et kontrollert et. Kontrollert kunne man ikke kalle Rocker, faktisk ikke under noen omstendigheter. Rocker var punk ala Australia 1975. Kanskje gruppas mest voldsomme øyeblikk noensinne.

Nyinnspillingen av singelen Can I Sit Next To You Girl, nå med  Bon Scott på vokal, var bedre enn originalen, og falt greit inn i helheten. Eneste unødvendige sporet var en rudimentær versjon av Chuck Berrys School Days.

På TNT var AC/DC så godt som ferdig utviklet, der form og innhold var på plass. Ut av  modellen som ble lagt med TNT skulle det komme en haug plater, flere av de klassikere, med enda bedre låter og sterkere totalitet enn TNT. Men TNT står uansett igjen som et formidabelt hardrock album.

Rating: 8/10