Joni Mitchell – The Hissing of Summer Lawns (Asylum LP, 1975)

1) In France They Kiss on Main Street; 2) The Jungle Line;3) Edith and the Kingpin; 4) Don’t Interrupt the Sorrow; 5) Shades of Scarlett Conquering; 6) The Hissing of Summer Lawns; 7) The Boho Dance; 8) Harry’s House; Centerpiece; 9) Sweet Bird; 10) Shadows and Light

I november 1975 ga Joni Mitchell ut sitt syvende studioalbum. Da hadde det gått to år siden Court And Spark. Store deler av 1974 gikk med til å turnere. Den turneen ble som kjent dokumentert på Miles Of Aisles.

I starten av 1975 laget hun demoer for sitt neste album. Hun hadde ikke latt låtskrivingen hvile selv om hun var på turne, og et knippe sanger til det som skulle bli The Hissing of Summer Lawns var komponert.

The Hissing Of Summer Lawns omfavnet jazzen i enda større grad enn Court And Spark. Der Court And Spark i stort var en samling folkpop-sanger tilsatt jazz-smak – med fantastisk resultat!- var The Hissing Of Summer Lawns kompleks, mindre umiddelbar og dypere forankret i jazz, også når det gjaldt melodilinjer og grunntone.

Til Joni Mitchells overraskelse og sinne, fikk plata blandet mottagelse blant kritikerne. Hun fikk så hatten passet av flere. Det er mulig at en endring i tidsånden traff henne. Punken lurte rundt hjørnet. Patti Smith, Ramones, Television og flere hadde allerede begynt å røre på seg, og mange var lei av det sofistikerte California. I ettertid fremstår mottagelsen utrolig. The Hissing Of Summer Lawns var et mesterverk, en rendyrket klassiker. Artister som Prince og Bjørk har hyllet albumet som en stor inspirasjon og historien har gitt Hissing sin rettmessige plass blant rockens bærebjelker. Heldigvis var det platekjøpende publikum fortsatt med henne. Plata nådde 4. plass i USA og 14. plass i UK.

Mitchell hadde med seg et fenomenalt lag. Rytmeseksjonen Max Bennett og John Guerin var plass, som sist. Gitaristene var det heller ingen ting å si på. Jeff Baxter, Robben Ford, James Taylor og Larry Carlton delte på jobben. Størrelser som Victor Feldman, Joe Sample, Wilton Felder, Chuck Findley og Bud Shank dro heller ikke akkurat inntrykket ned. Så var det en sofistikert produksjon, men det kledde musikken perfekt. Det sofistikerte, komplekse musikalske uttrykket stod utmerket til Mitchells lament over amerikanske suburbia og menneskene som bodde der. The Hissing Of Summer Lawns; man hørte vannspredere surre over plenene ute i forstads-USA, mens mislykkede ekteskap gikk i oppløsning bak gardinene, og mennesker skled rundt i meningsløse liv.

Tekstene til Mitchell hadde beveget seg bort fra » The girl in all these song are me», til en beskrivende, mildt kjølig betraktning av andres liv og levnad. Tekstene var ikke mindre fascinerende av den grunn. Det var heller ikke melodiene på The Hissing Of Summer Lawns, selv om det var langt mellom de umiddelbare øyeblikkene, og det tok lenger tid å bli kjent med sangene. Til gjengjeld var de ti sporene evig tiltrekkende.

Joni Mitchell malte omslaget selv. Der lå det små hus på grønne enger, foran storbyens haikjeft av noen skyskrapere. I forgrunnen malte Mitchell inn en gruppe urinnvånere som bar på en stor slange. Det var en replika av et bilde som dukket opp i National Geographic i februar 1975. Artikkelen omhandlet en liten gruppe urfolk i Brasil, som stod i akutt fare for å ble utryddet. Det er mulig Mitchell tenkte det samme om den amerikanske suburbia-drømmen. I så tilfelle skulle tiden mer eller mindre gi henne rett.

Bildet i National Geographic ga henne muligens også inspirasjon til den radikale The Jungle Line. Her laget hun et tidlig eksempel på world music i kombinasjon med vestlig populærmusikk, lenge før Paul Simon og andre hadde tenkt tanken. Hun blandet feltopptak av The Drummers Of Burundi med gitar, moog og sin egen vokal. Resultatet var hypnotisk, sært og originalt. Det var egentlig synd at hun ikke forfulgte dette sporet ytterligere, dette var den eneste sangen med denne teknikken og inspirasjonen på albumet. Men hva gjorde vel egentlig det, da de ni øvrige sangene var av et slikt format som de vitterlig var?

Det mest kommersielle øyeblikket kom først på plata. In France They Kiss on Main Street hadde  en lys og lett melodi, med de tidligere elskerne Graham Nash, David Crosby og James Taylor på kor, og hennes daværende kjæreste John Guerin på trommer. Fornøyelig. Sangen handlet om å vokse opp på femtitallet med rock & roll på øret, noe koristene kunne kjenne seg igjen i.

Edith And The Kingpin fortalte historien om Edith. Unge Edith hadde blitt plukket opp av en mafiaboss for en kveld. Og der lå de to i senga, begge med tvilsom moral og syn på livet. Alt pakket inn i en nydelig melodi, som hektet seg fast for alltid. Her var det ingen store refrenger å hjemme seg i, men det fenget som bare det likevel. Don´t Interrupt The Sorrow var ikke dårligere. Den hadde innledningsvis noe av samme melodiføring som dominerte Court And Spark, med herlig gitarspill fra Larry Carlton. Wilton Felders glidende bass bidro etter hvert til at begivenhetene ble mer abstrakte. Don´t Interrupt The Sorrow pekte frem mot Hejira, som skulle komme ut i november 1976.

Shades of Scarlett Conquering hadde et uvanlig vellykket strykerarrangement. Det pakket inn en pianodrevet ballade om den krevende Belle, som proklamerte «A woman must have everything».

Side to åpnet med tittelsporet. En inviterende melodi med et nydelig arrangement, og flotte detaljer kringsatt en dyster tekst om en kvinne som valgte å forbli i et håpløst ekteskap.

The Boho Dance var nok en fullendt melodi, med fengende linjer og stikk. Igjen drevet av piano og spilt av en ubegripelig fet gjeng musikere. Kritikere som hevdet det ikke fantes gode låter på The Hissing Of Summer Lawns kan rett og slett ikke ha hørt etter.

I Harry’s House; Centerpiece var  Joni tilbake i de mislykkede ekteskapenes nabolag. Den endte med at en forsynt kone ba om skilsmisse. Sangen var langstrakt, skiftende og vanskelig tilgjengelig, men gi den tid!

Albumet gikk inn for landing med den drømmende Sweet Bird, før Shadow And Light satte et endelig punktum. Shadow And Light, som også skulle bli tittelen på Mitchells livealbum fra 1980, bestod kun av lag på lag av hennes stemme, med støtte fra en ARP string synthesizer. Overjordisk.

Rating: 10/10