22 – Pistepirkko – Bare Bone Nest (Spirit cd, 1989)

1)Frankenstein; 2) Don’t Go Home Joe; 3) Don’t Play Cello; 4) You’re Mine Blues; 5) Shot Bayou; 6) Night Train Miss; 7) Fly On; 8) Bone Bone Baby; 9) Round Table Blues; 10) Till The Day I Die; 11) She’s So Alone; 12) Save My Soul; 13) Bare Bone Nest

Bare Bone Nest var 22 – Pistepirkkos første gjennomførte album. Her etablerte de modell og metode for de kommende utgivelsene, samtidig som plata stod utmerket på egne bein. Der debuten Piano, Rumpu Ja Kukka var en artig, men uferdig debut i tilnærmet tweepop-land og The Kings Of Hong Kong like mye en flørt med garasjerock som en vei videre, viste Bare Bone Nest frem et band med modning i spill og palett.

Bare Bone Nest var denne skribentens første nåtids-opplevelse av marihønene. Plata ble innkjøpt rett etter utgivelsen, og jeg tipper at inspirasjonen til det kom fra Harald Are Lund. Han spilte i hvert fall Pistepirkko i programmene sine utover nittitallet, i en periode hvor gruppa leverte flere knallalbum.

Bare Bone Nest var trivelig og livsbejaende lytting fra start til slutt. Tretten låter på førti minutter, hvor det hele ble dradd i gang med Frankenstein, en av de ikoniske Pistepirkko-sangene, og avsluttet med tittelsporets blanding av støyrock og lydkollasje. I mellomtiden reiste lytteren gjennom et knippe låter, som alle var fornøyelig lytting. Det var lett å bli i godt humør av den finske gjengen, uten at det på noe vis dreide seg om comedy-rock eller påtatt «morsomme» innfall. Det var den livlige og fengende musikken som satte lytteren i så godt humør. Bare Bone Nest var oppfinnsom, variert og full av varige låter. Arrangementene varierte fra det akustisk-bluesaktige i en låt som Don´t Go Home Joe, til østlig inspirasjon med tablas og strenger i Round Table Blues og videre til støyrock-collage i det nevnte tittelsporet. Men først og fremst var plata full av herlig poprock og garasjerock.

Frankenstein var et av høydepunktene, med sitt energiske driv, P-K Keränens særpregede (helium)vokal og den fiffige bruken av orgel, som alltid sendte tankene til amerikanske garasjer cirka 1965. Samtidig hadde Frankenstein et trykk og en villskap i spill og sang som gjorde den til en klassiker. Enda bedre var Don’t Play Cello. En perfekt låt med stor popsensibilitet og humor, med et jublende refreng på toppen. Rykket det ikke i kroppen ved avspilling av denne var det på tide med en grundig helsesjekk. Etter den kraftanstrengelsen var godt å hvile i gruppas patenterte finske swamp (innsjø?) rock i You’re Mine Blues, der trommeslager Espe Haverinen stod for tekst og melodi, og muligens sang?

Det var ingen tvil om at 22 – Pisteprikko kunne sin rockhistorie. Sjekk for eksempel Shot Bayou, som fremstod som en parafrase over Roy Orbisons Blue Bayou og som en hyllest til samme mann og tiden han opererte i. Alt tillagt en særegen tvist gjennom pålegg av konkret lyd av noe som høres ut som en storm. Vakkert og varig, smart og oppfinnsomt. Slik fortsatte det plata gjennom, hvor gruppa foredlet et godt låtmateriale med stilfulle og varierte arrangementer. Det var ikke mange som lagde bedre rock og pop i 1989.

Rating: 8/10