Joni Mitchell – Taming The Tiger (Reprise cd, 1998)

1) Harlem in Havana; 2) Man from Mars; 3) Love Puts on a New Face; 4) Lead Balloon; 5) No Apologies; 6) Taming the Tiger; 7) The Crazy Cries of Love; 8) Stay in Touch; 9)Face Lift; 10) My Best to You; 11) Tiger Bones

Etter den overraskende suksessen med Turbulent Indigo fremstod Joni Mitchell som revitalisert, og villig til å bruke tid og ressurser på platekarrieren sin.  I 1996 ga hun ut to samleplater. En forutsetning fra Mitchells side var at hun fikk utgi en plate med «misses» om hun skulle tillate en samling med «hits». Hun hadde aldri hatt sansen for hitsamlinger hvor sangene var tatt ut av konteksten (albumet) de var en del av. Hits-albumet ble en pen suksess i UK. I USA var det imidlertid magert, og dèt må kommet som en overraskelse etter godt salg og Grammy-priser for Turbulent Indigo.

Mitchell dro også på en mindre turne sammen med Bob Dylan og Van Morrisson. Hun nektet å kun spille sine mest kjente sanger. Woodstock kom hun ikke unna, og det ble også plass til noen sanger fra Hejira, men ellers var det meste hentet fra hennes senere plater.

Mitchell hadde et album til i seg på nittitallet, og 29. september 1998 var det klart for Taming The Tiger. Dette skulle bli hennes nest siste album med nye sanger. Verden levde lenge i troen på at Taming The Tiger var den siste, men det opp et nytt album i 2007, flere år etter at hun hadde gitt beskjed om at hun hadde trukket seg tilbake for godt.

Årene mellom 1994 og 1997 hadde vært begivenhetsrike. Hun skilte seg fra Larry Klein og fikk ny kjæreste i Don Freed. I tillegg hadde hun blitt gjenforent med sin bortadopterte datter Kilauren Gibb. Gibb hadde vokst opp hos en velstående familie i Toronto og hadde  skaffet seg en modellkarriere, slik moren hadde hatt det på tidlig sekstitall. Gjenforeningen mellom de to fikk stor oppmerksomhet, og Mitchell la ikke skjul på at de to hadde et tidvis stormfullt forhold.

Taming The Tiger ble spilt inn i 1997, med et knippe musikere som kjente Mitchell godt. Eks-mannen Larry Klein var fortsatt med på bass, Wayne Shorters saksofon fargela halvparten av sangene, Greg Leisz spilte pedal steel og Brian Blad slo trommer. I tillegg var Michael Landau (gitar) og Mark Isham (trompet) med på hvert sitt spor. Mitchell hadde skrevet ti nye låter og det var også plass til en coverlåt. Tekstene var en blanding av det personlige, nesten private og det samfunnsengasjerte. I utgangspunktet var det dermed grunn til å se for seg et album i samme nabolag som de to forgjengerne. Slik ble det ikke.

For det første var stemmen til Mitchell fortsatt i endring. Det store registeret hun hadde nytt godt av i mange år, var betydelig redusert. Det gjorde henne ikke til en dårlig sangerinne, men det preget tonasjon og uttrykk.

Minst like problematisk var hennes kjærlighetsforhold til Roland VG, en gitarsynthesizer som gjorde det mulig å operere med forskjellige stemminger, uten å måtte stemme om gitaren. Mitchell var kjent for sine utallige og komplekse stemminger, noe som må ha gjort arbeidet til gitarteknikeren til et slit. Dette var også en av flere grunner til at hun sluttet å turnere. Baksiden ved det teknologiske «fremskrittet» var en metallisk, stiv klang. Brukt med måtehold hadde det ikke vært problematisk, men bruken var omfattende og tidvis reduserende for lydbildet. Det ble noe «grått» over begivenhetene, der stiv gitarklang ble brutt mot det elegante spillet til de andre musikerne, uten at det  alltid gikk opp i en større helhet. Disse innvendingene var ikke direkte ødeleggende for Taming The Tiger, men det bidro til at albumet ikke nådde høydene til de to forgjengerne.

Mitchell var fortsatt i stand til å skrive sanger av høy kvalitet. Balladen Man From Mars var et stort høydepunkt. En sval, jazzy ballade som står tilbake som en av hennes beste ballader noensinne. Og det sier ikke lite. Den hadde et melodiøst løft uten sidestykke og en vokalprestasjon av de sjeldne, der hun brukte sine reduserte stemmebånd til torch-sang av ypperste klasse. At sangen etter sigende handlet om hennes midlertidig forsvunnede katt tok kanskje noe av dramaet ut av opplevelsen, men var mest morsomt.

Den påfølgende Love Puts On A New Face holdt også høyeste klasse, med sin slurete melodi putrende under en melankolsk Mitchell. Tittelsporet var også en godbit, der hun i kjent stil tok for seg en bedriten platebransje. Det er ikke alltid så vakkert å høre feterte stjerner beklage seg over tingenes tilstand, men her gjorde Mitchell det med en dose humor og ironi. Tigeren var selvsagt henne selv – og kom ikke her! Tittelsporet dukket opp igjen helt til slutt, da som instrumental, med tittelenTiger Bones.

Den rørende, smertelige Stay In Touch var et annet høydepunkt. Den kunne leses både som en invitasjon til hennes datter, men også som en kommentar til hennes nye kjærlighetsforhold.

Andre spor, særlig utover på plata, ble lettere anonyme. Den rockende Lead Ballon var et hederlig forsøk på å få det musikalske uttrykket til å ta opp i seg en mørk tekst, men endte opp som baktung og kavete. Heller ikke versjonen av den gamle westernhiten My Best To You fra 1949 var vellykket. Den pompøse, digitale innpakningen gjorde en allerede svulstig sang overkokt.

Rating: 7/10