Agitation Free – 2nd (Vertigo LP, 1973)

1) First Communication; 2) Dialogue and Random; 3) Laila, Part I; 4) Laila, Part II; 5) In the Silence of the Morning Sunrise; 6) A Quiet Walk; 7) Haunted Island

Frankrike var det eneste landet som omfavnet Agitation Free i særlig grad. I hjemlandet var fikk de lite oppmerksomhet, og den engelske musikkpressen fulgte heller ikke med i timen. Det siste var merkelig, med tanke på at engelskmennene omfavnet både Can og Amon Duul II. Noen få lyse hoder var det likevel i Vest-Tyskland; det ble produsert to radiodokumentarer (!) om dette unike bandet. Gruppa holdt også konserter i Munchen i 1972, mens de olympiske leker pågikk.

Manglende oppmerksomhet til tross, Agitation Free lagde ett album til, før de ga seg i 1975. Før innspillingen av andrealbumet ble gitarist Jørg Schwenke skiftet ut med Stefan Diez. Schwenke hadde utviklet et stort stoffproblem. 2nd ble spilt inn i Munchen i løpet av en uke sommeren 1973, og også denne gangen kom Agitation Free opp med en klassiker.

2nd var fullt på høyde med den sterke debuten, selv om det musikalske innholdet var endret. 2nd var i større grad preget av tidens space- og progressive rock, med en smule inspirasjon også fra den løsere enden av jazzrocken, som hadde sin store kreative periode på denne tiden. De etniske folkimpulsene var ikke like dominerende selv om det  fortsatt vantes visse spor, særlig via gitarist Lutz Ulbrichs bruk av bouzouki.

2nd var kanskje det beste eksemplet på meditativ, inspirert spacerock fra hele den tyske krautrock-scenen. Gruppa var åpenbart inspirert av Grateful Deads improvisasjoner, Pink Floyds utflytende prog cirka Meddle og kanskje også Miles Davis mer avslepne øyeblikk på denne tiden, tenk He Loved Him Madly. Uttrykket var gitardominert, men også preget av elektronikken til Michael Hoenig og ikke minst av fenomenal tromming. Perkusjon og trommer danset med sløye, polyrytmiske drag. På 2nd låt Agitation Free som et anglo-amerikansk jamband, og ikke som et typisk krautrockorkester. Det gjorde selvsagt ingenting, men var heller med på å understreke at gruppa var en helt egen plante i den tyske musikkfloraen. Agitation Free hadde en særegen, løs jamvibb som få av deres landsmenn matchet (eller forsøkte å matche). Det var en uendelig rekke oppfinnsomme band i krautrocken, men ikke så mange som søkte mot det musikalske nabolaget Agitation Free bodde i.

Hadde Agiation Free tilhørt den mer pompøse delen av progbølgen, hadde gruppa sannsynligvis presentert 2nd som en eller to suiter, men slikt lå ikke for våre tyske venner. Plata var delt inn syv spor, med samlet spilletid på 42 minutter. 2nd hadde god musikalsk dramaturgi, der melodiøse perler avløste hverandre, og elektroniske mellomspill som brøt opp og forberedte lytteren på neste spor.

Åpningssporet First Communication satte stemningen og ga en innholdsfortegnelse over det som skulle komme. Det hele ble innledet med en elektronisk dis, som sakte tok form av en storm som løyet, før gitarer skled inn med flere tema spilt opp mot hverandre. I det hele tatt var 2nd uhyre melodiøs, ja direkte vakker – og dèt uten å bli banal eller cheesy. Perkusjonarbeidet er nevnt, og viste seg raskt frem i åpningen; summen av First Communication var formidabel spaceprog.

Det ulmende elektroniske mellomspillet Dialogue And Random ga Hoenig all plass, og fungerte som en løs, avantgardistisk innledning til Agiatiations mest kjente spor, Laila. Laila, som var delt i to spor, hadde en samlet spilletid på over åtte minutter. Fra scenen ble den dradd ut i tilnærmet evigvarende improvisasjoner. Laila hadde de samme melodiøse kvalitetene som åpningssporet, men her ble et aggressivt gitarspill kombinert med akustiske toner, før det hele ble tatt ned og bassen overtok  showet for en stakket stund. Deretter tok gitarene over igjen, og sendte gruppas kjenningsmelodi ut i et svalt himmellandskap.

Over på side to møttes lytteren av elektronisk fuglekvitter og boblende synther, før en salig jazz-rock vibb datt på plass; In The Silence Of The Morning Sunrise var nettopp det, og igjen kunne lytteren smatte fornøyd over den unike kombinasjonen av vakker melodiføring og herlig improvisasjon.

A Quiet Walk var platas lengste spor med sine snaue ti minutter, minutter låten fylte uten besvær. Innledningsvis var det Hoenigs boblende, mørke elektronikk som dominerte, før det hele ramlet fra hverandre i stillestående spaceundring, i snaut fire minutter. Deretter ble det hele reddet hjem av buldrende keyboards, bouzouki og gitarer kjørt gjennom diverse filtre og pedaler.

2nd ble avsluttet med Haunted Island, Agitation Frees eneste vokalbaserte spor. Her resiterte Burghard Rausch en tekst av Edgar Allan Poe, over et midtempo, dypt psykedelisk komp med preparerte gitarer og snurrende keyboards. Resultatet var formidabelt, og det var synd at Agitation Free ikke utforsket denne formen videre. Det skulle nemlig ikke komme flere studioalbum fra gruppa, med unntak av et comeback album så sent som i 1999.

Som man skal se mangler det imidlertid ikke på dokumentasjon av gruppas konserter.

Rating: 9/10