Agitation Free – Last (Barclay LP, 1976)

1) Soundpool; Laila II; 3) Looping IV

Rett etter utgivelsen av 2nd, sluttet gitaristen Stefan Diez i Agitation Free. Han rakk ikke stort mer enn å være med innspillingen av ett album. Diez ble raskt erstattet av Gustav Lutjens. Gruppa holdt aktiviteten oppe gjennom høsten 1973 og første halvdel av 1974. De samarbeidet blant annet med komponisten Erhard Grosskopf. Et samarbeid som resulterte i en radiooverført konsert i februar 1974. I juni 1974 slo Michale Hoenig seg sammen med Klaus Schulze. De to hadde bestemt seg for å samarbeide om prosjektet Timewind. Dermed forsvant Hoenig ut av Agitation Free. Samarbeidet med Schulze ble riktignok aldri noe av, men ute var han. Resten av gjengen fortsatte en kort periode, før gruppa spilte sin siste konsert i Berlin i november 1974. De skulle komme sammen igjen, sporadisk opp gjennom årene. Noe nytt studioalbum så imidlertid ikke dagens lys før i 1997.

På tross av sin korte karriere, manglet det ikke livedokumentasjon av gruppa fra disse årene på syttitallet. Det ble i ettertid utgitt flere konsertopptak. I tillegg så noen studio-innspillinger fra 1974 dagens lys. På konsertopptakene viste Agitation Free hvilket formidabelt liveband de var. De første, og beste, av disse opptakene fantes på Last. Last ble opprinnelig kun utgitt i Frankrike, i 1976. Plata var lenge vanskelig å få tak, men etter hvert kom det flere reutgivelser.

Last inneholdt opptak fra to konserter, hvorav den ene var det nevnte samarbeidet med Erhard Grosskopf. For de fleste var det vel ikke av avgjørende betydning om når innspillingene stammet fra, innholdet var vel det viktigste. Og der var Last et suverent dokument over en undervurdert gruppa. Lyden var svært god, i hvert fall på den utgaven undertegnede har lyttet til, og innholdet viste frem gruppas musikalske bredde. Last inneholdt både spacerock og eksempel på den dypt eksperimentelle elektroniske musikken de utforsket.

Side en på vinylutgaven viste frem gruppa som spacerockere. Det hele ble innledet med en fem minutters oppvarming i Soundpool. Soundpool var en bearbeiding av Rucksturz fra debutalbumet, her druknet i elektronikk og strøm, til flott effekt. Deretter ble det servert en nesten sytten minutters spacereise, i form av Laila II. Laila Part One og Lailia Part Two var opprinnelig å finne på det andre studioalbumet (2nd). Versjonen på Last var etter sigende fra en konsert fra våren 1973, og viste frem gruppas formidable evne til å improvisere over kjente tema, samtidig som musikken holdt seg innenfor «kontrollerte» rammer. Gitaristene Lutz Ulbrich og Jorg Schwenks spill var den store beholdningen, der samspill og motspill var deilig lytting. I tillegg inneholdt Laila gruppas største melodiøse øyeblikk; den hadde et løft og tiltrekning som lite annet. Agitation Frees variant av spacerock var nærmere Pink Floyds døsige utlegninger enn Hawkwinds speedhysteriske driv, uten at eget særpreg var i nærheten av å viskes ut.

Den tjuetre minutter lange Looping IV, som dekket hele side to, var et helt annet type beist; en langstrakt, nestenambient elektronisk tåkeheim, hvor det først på de siste ti minuttene ble tatt gitargrep. Stykket var en herlig oppvisning i kosmische musik – tenk Klaus Schulze, tidlig Tangerine Dream og Ashra Tempel. Etter hvert dultet gitarer og slag forsiktig i lytteren, og mot slutten av Looping IV var ikke Agitation Free langt unna nabolaget hvor Laila II oppholdt seg. Looping IV var dypt psykedelisk og vanedannende.

Rating: 8/10