Autosalvage – Autosalvage (RCA Victor LP, 1968)

1) Auto Salvage; 2) Burglar Song; 3) Rampant Generalities; 4) Medley: a) Our Life as We Lived It; b) Good Morning Blues; 5) Ancestral Wants; 6) A Hundred Days; 7) Land of Their Dreams; 9) Parahighway; 10) Medley: a) The Great Brain Robbery;  b) Glimpses of the Next World’s World

Rockhistorien er full av artister og grupper som stakk hodet frem og hadde noen minutter i rampelyset, for deretter å forsvinne bak glemselens slør, enten det var på lokalt, regionalt, nasjonalt eller sågar internasjonalt nivå. Slik har det vært til alle tider, og slik vil det forbli. Mange måtte nøye seg med en eller noen få utgivelser, som få eller «ingen» har hørt, hverken den gang det begav seg eller senere. Heldigvis har det til alle tider (det vil si fra 1930-tallet), eksistert plategravere som har spadd frem glemte skatter og gitt disse nytt liv, enten det har vært gjennom nyutgivelser eller panegyriske omtaler, eller gjerne begge deler.

Autosalvage, som ga ut sitt eneste album i 1968, er ikke av de gruppene som har fått mest omtale i ettertid, selv om albumet deres har blitt reutgitt to ganger, på henholdsvis vinyl av Edsel i 1988 og på cd av Acadia i 2001. Som mange andre reutgivelser var også disse i små opplag, og ble borte igjen før man rakk å snu seg. Dermed har Autosalvage forblitt i glemselens dal, med unntak av hos samlere av amerikansk psykedelia. Det er ufortjent, for om ikke var «Autosalvage» en klassiker, var det et album mange fans av gitarrock ville hatt glede av.

Autosalvage kom fra New York, og var et av få psykedeliaband fra den kanten av landet. Som kjent var det Los Angeles og San Fransisco som var kjerneområdet for «den nye rocken», selv om det var band som dyrket den samme interessen andre steder i USA.

Autosalvage bestod av Tom Danaher, Rick Turner, Skip Boone og Darius Davenport. Bassist Skip Boone var bror av Steve Boone, bassist i Lovin’ Spoonful. Boone og trommeslager Darius Davenport var også med i det enda mer obskure bandet Bear, som også slapp en LP i 1968. Gitarist Rick Turner spilte gitar på den flotte folkduoen Ian & Sylvias album Play No More. Turner, som opprinnelig kom fra Boston, hadde også spilt konserter med Tom Rush, Taj Mahal og Richard & Mimi Farina.

Autosalvage kom sammen i Greenwich Village, og regnet nevnte Ian & Sylvia og The Youngbloods blant sine venner. De delte øvingslokale med Lovin’ Spoonful og fikk raskt en kontrakt med RCA Victor. De spilte inn sitt selvtitulerte debutalbum, fikk ok til gode kritikker, gjorde det bra på scenen – og solgte ikke plater. Dermed falt det hele raskt fra hverandre og medlemmene gikk hver til sitt. Først 40(!) år senere samlet gruppa seg for konserter igjen.

Det var synd at det gikk slik, for albumet deres hadde en del for seg. Det var en oppfinnsom og «moderne» produksjon, der de slo seg løs i det hypermoderne 8-spors studioet de fikk tilgang til. Autosalvage var nok ikke de fremste låtskriverne, men de klarte å sparke opp morsom psykedelia, med elementer fra både blues, freakrock, country og harmonipop. Frank Zappa var fan, og han foreslo at de tok navnet sitt etter deres mest syrete nummer, Autosalvage. Gruppa kunne minne om både Love, Byrds, Mothers Of Invention og Kinks circa Village Green Society. En deilig miks, selv om de sjelden nådde opp til sine forbilder.

Det er lett å forstå at Frank likte denne gjengen, for uten sammenligning for øvrig hadde de noe av den samme utflippa holdningen til rock i videste potens, hvor rocksanger ble blandet med psykedeliske utglidninger, flotte harmonier, og arrangementer med strykere, fløyte og annet.

Den viltre og «brede» stilen var også Autosalvages fiende. Plata hadde hatt godt av  strammere regi og fokusering om færre ideer. Det ble vel store sprang, og tidvis for liten tid for gode ideene til å utvikle seg. Det lå flere potensielle perler begravd i smått «surrete» arrangementer. Så var dette samtidig noe av sjarmen med Autosalvage; herlig viltert, smått pretensiøst og forfriskende egenrådig. På sine egne premisser spilte plata godt hele veien gjennom, der særlig Byrds-aktige Rampant Generalities, tittelsporet og Land Of Their Dreams stakk seg ut.

Rating: 7/10