22-Pistepirkko – Big Lupu (Spirit/Polygram cd, 1992)

1) Bubblegum Couple; 2) Don’t Say I’m So Evil; 3) Household Affairs; 4) Tired of Being Drunk; 5) Birdy; 6) I’m Right; 7) Crippled and Blind Blues, 8) Texacoson; 9) Papa; 10) Swamp Blues; 11) All Night Cafe; 12) She’s So Shy; 13) Hawk Walk

I motsetning til mange kolleger i indierock-verden tok 22-Pistepirkko seg god tid mellom utgivelsene. Det ga tid og rom til å hente inspirasjon, komponere godt materiale og forhindre at den ene albumet etter det andre ble en slappere utgave av forgjengeren.

22-Pistepirkko hadde alltid vært grunnleggende låtbasert, og dèt var blitt en krevende øvelse. Er det i det hele tatt flere sanger å skrive? er det mulig å overraske den erfarne lytter? I den kommersielle rockens verden er det knapt nok det, hvor det som var av nye «store» band ble lite annet enn kjedelige øvelser og kopier av det som har vært; Imagine Dragon, Coldplay, Greta Van Fleet anyone? Heldigvis var og er ståa langt bedre i undergrunnen – som alltid. 22-Pisterpirkko klarte å holde seg på sin definerte sti, med oppfinnsomme, morsomme og originale sanger. De har ofte vridd litt på hovedinspirasjonen fra plate til plate, noe som har holdt interessen oppe; elektronika, garasjerock, indie – det er plass til mye i bagen til våre finske venner.

Big Lupu, gruppas fjerde album, fortsatte den gode utviklingen fra forgjengeren, og var faktisk fullt på høyde med dèt flotte albumet. Big Lupu var mer sofistikert, spesielt i arrangementene. Plata var mer enhetlig og ikke fullt så «all over place» som forgjengeren. Det de to platene hadde til felles var den grunnleggende Pistepirrko-stilen  og de sterke komposisjonene, som tålte gjentatt lytting.

På Big Lupu pakket 22-Pistepirkko inn poplåtene i moderne, psykedeliske arrangementer. Hør for eksempel åpningssporet Bubblegum Couple; poppsych av ypperste merke! Både den og den påfølgende Don’t Say I’m So Evil sendte tankene til norske Whens mest poppale øyeblikk. Og dèt er et nivå det er få forunt å nå opp til. Begge sangene var drømmepop the finnish way, med klare konsesjoner til det sene sekstitallet, uten at man et øyeblikk glemte at man befant seg på nittitallet. P-K Keränen stemme passet perfekt til denne type sanger, hvor hans vindskeive drag og snurrige engelsk bidro til begivenhetens originalitet. Samme stemning og høyde hadde I’m Right, der den ruslet frem med sin insisterende tekst om hvem som hadde rett og hvem som tok feil.

Big Lupu hadde også plass til countryinspirerte sanger. Household Affairs var et godt eksempel, med sitt raske tempo, drevet frem av Espe Haverinen visper og tilsatt krydder i form av steelgitar. Tired Of Being Drunk dro ned både tempo og stemning. Det hørtes ut som om det var trommis Haverinen som sang et lament over fyllas bakside. Trist, smult og psykedelisk.

Big Lupu rommet også en av gruppas definitive sanger, den smekre folkpoperen Birdy. Birdy fikk raskt en plass i den finske popkanonen og ble en hit i hjemlandet. Vel fortjent, maken til fengende popmusikk skal det letes lenge etter. Igjen en varig melodi, arrangert for rytmeseksjon, akustiske gitarer, blåsere og fuglekvitter.

Big Lupu var som sagt mer enhetlig enn forgjengerne, der den badet i sitt psykedeliske popstuk, men det var også rom for viss utskeielser. De fridde seg ikke fra sluggete bluesrock i Swamp Blues og en snarvei innom grunge, av alle ting, på She’s So Shy, uten at disse utmerket seg.

Rating: 8/10