AC/DC – Live (1992)

AC/DC – Live (Atco 2cd, 1992)

CD 1: 1) Thunderstruck; 2) Shoot To Thrill; 3) Back In Black; 4) Sin City; 5) Who Made Who; 6) Heatseeker; 7) Fire Your Guns; 8) Jailbreak; 9) The Jack; 10) The Razors Edge; 11) Dirty Deeds Done Dirt Cheap; 12) Moneytalks

CD 2: 1) Hells Bells; 2) Are You Ready; 3) That’s The Way I Want My Rock’n’Roll; 4) High Voltage; 5) You Shook Me All Night Long; 6) Whole Lotta Rosie; 7) Let There Be Rock; 8) Bonny; 9) Highway To Hell; 10) T.N.T.; 11) For Those About To Rock

AC/DC har alltid vært særdeles ryddige når det gjelder katalogen sin. Der mange artister opparbeider seg en uoversiktelig og rotete katalog, med haugetall av greatest hits, andre samleplater og uttalige liveutgivelser har AC/DC voktet over historien sin. Det har de  tjent på, ikke bare når det gjelder kredibilitet men også kommersielt. Gruppa var av de siste større artister som tillot strømming av musikken sin, og de solgte store kvanta fysisk format langt inn i strømmealderen. Per 2019 talte gruppas offisielle katalog kun tre livealbum, to bokssett og to soundtracks, i tillegg til 16 studioalbum.

Tre livealbum var  ikke mye for et liveband av AC/DCs kaliber. De ble utgitt med solid mellomrom; If You Want Blood i 1978, Live i 1992 og Live At River Plate i 2012. I tillegg finnes liveopptaket fra Atlantic Studios i 1978, som en del av Bon Scott-boksen, som vi kommer til etter hvert.

The Razors Edge ble en stor suksess, og det samme ble den påfølgende turneen. Det ble gjort opptak av mange av konsertene fra turneen, og et nennsomt utvalg ble plukket ut til «Live». «Live» kom i to versjoner, en enkelt-cd og en dobbel deluxe-utgave. Det var bare å gå for deluxe-utgaven, opptakene var  gode og AC/DC i storform. En innvending var at opptakene var hentet fra forskjellige konserter, hovedsakelig i England og Skottland, og at det ble fadet mellom hver låt. Dermed kunne man savne opplevelsen av at det var en konsert som ble servert, men det var en marginal innvending.

For det var virkelig et AC/DC i form som var på turne i 1991. Malcolm Young var tilbake etter en pause på grunn av alkoholproblemer, Brian Johnson var i god vokal form, og resten av gjengen, med Angus i spissen, var på hugget. Spørsmålet var om AC/DC post-Bon Scott noengang var bedre fra scenen? Det tviles.

I 1991 hadde gruppa holdt det gående i drøyt 15 år og gitt ut 12 studioalbum. De hadde en katalog full av klassiske hardrocklåter, og kombinasjonen av unikt materiale og gruppas primitive, idiotsikre drag, gjorde konsertopplevelsen uimotståelig. En helt sentral ingrediens var brødrene Youngs formidable gitarspill. Angus Young var kanskje hardrockens beste gitarist noensinne, men Malcolm Young var selve maskinrommet i AC/ DC, der han drev rytmeseksjonen frem med sin kontante og latterlig kule rytmegitar.

«Live» inneholdt de fleste av gruppas faste konsertinnslag, og hadde fokus på de klassiske låtene. Det var lite «deep cuts» på en AC/DC konsert, de hadde så mange kjente og kjære sanger som fansen forlangte å høre – hver gang.  Av 23 låter på deluxe-utgaven var ni fra Bon Scott perioden, og Brian Johnson klarte seg overraskende godt på dette materialet. Han taklet signaturlåter som The Jack, Dirty Deeds og Whole Lotta Rosie med bravur. Om han enkelte ganger ikke var på topp, var det faktisk på to av låtene fra hans egen tid som vokalist, undertegnede synes aldri han fikk dreisen på Back in Black og For Those About To Rock fra scenen. Men det var pirk, Johnson var virkelig i slag i 1991!

AC/DC som band var også ekstremt potent på denne tida, fullt på høyde med hva de presterte fra scenen på syttitallet, i hvert fall om man baserer seg på «If You Want Blood» fra 1978 versus «Live» fra 1992.

AC/DC dundret gjennom den ene klassikeren etter den andre, tidvis med et nesten punkete drag – sjekk for eksempel Heatseeker – men de tok seg også tid til noen utflytende eksesser, ikke minst for å tilfredsstille publikums sug etter Angus i fri flyt. På «Live» hørte vi stadig ropet etter Angus-Angus-Angus, og dèt suget ble tilfredsstilt på de lange versjonene av Jailbreak, Let There Be Rock og High Voltage. Alle tre strakk seg ut over ti minutter. Særlig den 14 minutter lange Jailbreak var fenomenal; starten med gitarsolo fra Angus, en hissende oppbygging over det stampende, drøye beatet og fotballrefrenget, som satt som støpt. Et stort stykke rock & roll levert fra hard rockens fremste band.

Rating: 8/10