Agitation Free – Fragments (Garden Of Delight cd, 2003)

1) Someone’s Secret; 2) Mickey’s Laugh; 3) We Are Men; 4) Mediterranean Flight

Da Agitation Free bestemte seg for å holde avskjedskonsert i Berlin i november 1974, ønsket de en avslutning som i tillegg til å være en konsert, også var en fest for medlemmene, tidligere medlemmer, venner og bekjente. De samlet hundre mennesker til, og heldigvis hadde man åndsnærværelse nok til å få festet begivenheten til tape. Etter konserten var det noen spede forsøk på å likevel fortsette aktivitetene i gruppa, men disse rant ut i ingenting. Deretter var det stille helt frem til en kortvarig reunion i 1998, og deretter ny «oppstandelse» i både 2007 og 2102.

Opptakene fikk en brokete historie, og skulle bli liggende uutgitt til 1995, da de ble utgitt for første gang, i et mindre opplag på Musique Intemporelle, og på nytt i 1996 på det smått tvilsomme «gråmarked» selskapet Spalax. Undertegnedes utgave er fra 2003, da Garden Of Delight tok for seg opptakene og ga de ut for tredje gang. Denne gangen var det gjort en grundig og god remastering, noe som gjorde det hele til en bedre lytteropplevelse, enn hva tilfelle hadde vært med de tidligere utgavene. Garden Of Delight utstyrte også Fragments med en booklet full av bilder og historie.

Dessverre var ikke opptakene av samme musikalske kvalitet som på de to studio-albumene, og Fragments nådde heller ikke opp til livealbumet Last (opprinnelig fra 1976). Fragments bestod av fire instrumentale jamsessions, hvor gruppa tok seg særdeles god tid. Det musikalske uttrykket var langt mindre elektronisk enn på de tre tidligere utgivelsene. Denne kvelden i Berlin holdt Agitation Free seg stort sett til et rockbasert uttrykk, der formlene fra psykedelia, blues og spacerock lå i bunn. Det var hyggelig lytting, det var en formidael gjeng som var i bevegelse her, men det skortet tidvis litt på de interessante og overraskende vendingene. Musikken manglet det løftet og den arrangementsmessige elegansen gruppa viste frem på Last og studioalbumene.

Slik sett fremstod det sytten minutter lange åpningssporet Someone’s Secret som for langt for sitt eget beste, der en relativt enkel funk-blues figur ble dratt ut det i uendelige. Det var sikkert starten på konserten og det var mulig å ha forståelse for at man må spille seg varm, men det ble litt mye av lite. Mickey’s Laugh var kortere og mer spenstig, med en mer definert bruk av lys og skygge, men heller ikke den nådde de store høydene i løpet av de ti minuttene den stod på. Bedre da var den primale, ruglete We Are Men, med et trommespill som avslørte at det må ha vært Mani Neumaier som trakterte slag. Også avslutningen med den kortere Mediterranean Flight holdt mål, ja det var faktisk platas beste fire minutter. Her tok gruppa den helt ned, og spaserte sakte over solfylte strender, på et skum av gitarer og cymbaler.

Rating: 6/10