22-Pistepirkko – Rumble City, LaLa LAND (Spirit cd, 1994)

 1) Wild Billy; 2) Oo My Head; 3) (Just a) Little Bit More; 4) Tokyo Tiger; 5) Snowy Dave; 6) At the Everybody´s; 7) I Never Said; 8) I Do Do I; 9) Gimme Some Water; 10) Blue Balloon; 11) Nappy King Blues; 12) Coffee Girl

Bare Bone Nest og Big Lupu var to svært gode album, men jammen om ikke Rumble City, LaLa LAND var like bra, om ikke hakket hvassere. Disse tre platene står tilbake som noe av det bedre innen pop-rock-indie fra nittitallet.

Big Lupu hadde gitt 22-Pistepirkko et navn også utenfor Finland, og dèt ble forsterket med Rumble City. De opptrådte på Roskilde-festivalen i 1993 og var etter hvert på stadige avstikkere rundt omkring i verden. Samtidig var det åpenbart at de jobbet med sitt musikalske formspråk. Det fortsatte de med på Rumble City, som samtidig var en form for oppsummering av gruppas første ti år. På de fire foregående platene hadde de tematisert forskjellige musikkformer, fra debutens twee-pop og Velvet Underground- inspirerte ballader, via The Kings Of Hong Kongs garasjerockfantasier, til Bare Bone Nests innstramming og utvikling av et klart særpreg. Særpreget ble videreutviklet og dynket i psykedeliske anslag på Big Lupu.

Rumble City tok opp seg alt dette, og konsoliderte stillingen gjennom et knippe svært gode låter. Samtidig sang P-K Keränen bedre enn noensinne. Han hadde lagt av seg den mest utrerte heliumsvokalen. Produksjonen var åpen og luftig, samtidig som det var nok tyngde til at det fløt; 22-Pistepirkko kunne rocke med de beste, med eleganse. Aller viktigst var det likevel at gruppa fortsatt utviklet komposisjonene sine. Materialet på Rumble City var så godt som fritt for feilskjær.

På Rumble City fremstod 22-Pistepirkko som et klassisk rockband. Inspirasjon fra The Beatles, The Who, garasjerock, blues, powerpop, punk og annet ble konservert til et inspirert hele. Samtidig hadde gruppa sin helt egne stil, gjennom vokalen, den flittige bruken av orgel og en innestengt, lummer spenning i uttrykket.

På Rumble City blandet gruppa poprock med tunge, egenartede nesten-ballader. Det var blant de lange, avmålte sangene undertegnede fant de aller største favorittene. Her tryllet gruppa frem en unik stemning av mørke, sløye tanker over et musikalsk terreng av ørkenblues (som vel ingen hadde hørt om i 1994), psykedelia og balladene til Velvet Underground cirka deres tredje album.

Snowy Dave var det aller beste eksemplet på magien de tre finnene kunne skape da ro og uro ble kablet sammen. Her kjørte protagonisten hvileløst rundt, mens han tenkte på dama nede i byen som han elsket, og som ikke visste hvem han var. Og det var jul. Samme urovekkende dameoppheng og usunne avstandsforelskelse fantes i den avsluttende Coffee Girl, hvor vår mann uttrykte at om han skulle elske noen igjen måtte det være hans coffee girl. Den tredje balladeperlen var den smått raskere Oo My Head, som hvilte på basstrommer og en orgelfigur fra himmelen. Her var det en underkjølt energi som skrek fare!! mot deg.

Bindeleddet mellom de tre fantastiske balladene og rocklåtene fantes i den rumlende bluesen Nappy King Blues. Den begynte neddempet, før den løftet seg ut i mer normalt Pistepirkko-terreng etter et par minutter.

Blues og ballader til tross, her var det også flust av frisk rockmusikk. Den Bo Diddley-dunstende åpneren Wild Billy satte standarden, som ble fulgt opp av den ultrafengende og gitarmarinerte – her ble det riffet rett frem – (Just A) Little Bit More. Den har de fleste hørt, selv om man ikke har hørt den. Tokyo Tiger var ikke dårligere, med sitt svingende og svimlende orgel og nesten-punk løft i refrenget.

Rumble City, LaLa Land var et av de beste albumene fra Finland noensinne. Det var vel kun progheltene Wigwam og Circle på sitt aller beste som kunne matche dette.

Rating: 8,5/10