Joni Mitchell – Travelogue  (Reprise 2cd, 2002)

Cd1: Otis and Marlena; 2) Amelia; 3) You Dream Flat Tires; 4) Love; 5) Woodstock; 6) Slouching Toward Bethlehem, 7) Judgement of the Moon and Stars; 8) The Sire Of Sorrow (Job’s Sad Song); 9) For The Roses; 10) Trouble Child; 11) God Must Be a Boogie Man

Cd2: 1) Be Cool; 2) Just Like This Train; 3) Sex Kills; 4) Refuge Of The Roads; 5) Hejira; 6) Chinese Café / Unchained Melody; 7) Cherokee Louise; 8) The Dawntreader; 9) The Last Time I Saw Richard; 10) Borderline; 11) The Circle Game

Boths Sides Now ble en suksess da den kom ut, med brukbart salg. MItchell gjennomførte også noen konserter i forlengelsen av samlingen med sanger fra den amerikanske sangboken.

Snaut tre år etter utgivelsen av Both Sides Now kom dobbeltcden Travelogue. Albumet, som fulgte i fotsporene til Both Sides Now, men var konsertert om Michells egne sanger, ble utgitt på Nonesuch Records. Travelogue skulle opprinnelig vært det siste albumet i kontrakten med Reprise, men labelen nektet å gi ut resultatet. Warner, som eide både Reprise og Nonesuch, flyttet utgivelsen over på Nonesuch. Nonesuch var nok et bedre hjem for Joni Mitchell, der hun fant sin plass i en kvalitetskatalog med smått «ukommersielle» artister. Hun ga likevel uttrykk for at dette var hennes siste album. Hennes etter hvert sedvanlige klaging over platebransje, musikkpresse og verdens generelle tilstand hadde ikke blitt mildere, og i en alder av 59 år ville hun si takk for seg, og heller konsentrere seg om maling på full tid. Nå skulle tiden vise at Travelogue likevel ikke var endestasjonen. I 2007 dukket det opp et album med flunkende nye sanger.

Travelogue var en passende oppsummering av karrieren til en av de største kvinnelige artistene i det forrige århundre. Mitchell plukket ut sanger fra så godt som hele produksjonen sin, og arrangerte og spilte inn 22 sanger på nytt. Som på Both Sides Now benyttet hun seg av et kresent band, i tillegg til stort orkester. Orkesteret ble også denne gangen dirigert av Vince Mendosa, og plata ble for det meste spilt inn i Air Studios i London, samme sted som forgjengeren. Bandet hun hadde med bestod av musikere hovedsaklig fra jazzverden, med navn som Larry Klein, Herbie Hancock, Billy Preston, Chuck Berghofer, Paulinho da Costa, Brian Blade, Wayne Shorter, Plas Johnson og Kenny Wheeler. Et kresent lag der altså, og musikerne satte solid preg på resultatet. Travelogue var dypt forankret i jazzen. På de fleste sangene var tempoet dradd ned i tilnærmet «sakte fart», gitaren var fraværende og strykere understreket den flytende, jazzy følelsen i materialet.

Utvalget av sanger var overraskende. Det var på ingen måte et utvalg av Mitchells mest kjente sanger. Nesten tvert i mot, for selv om Woodstock og The Circle Game hadde en prominent plass, var det mange sanger her som bare den som hadde studert katalogen til Mitchell ville kjenne igjen. Det var et godt utvalg sanger fra hennes «comeback» på nittitallet, gjennom til sammen fem spor fra Night Ride Home og Turbulent Indigo. Åttitallet var representert med tre komposisjoner fra hennes beste album fra dèt tiåret, Wild Things Run Fast. Hennes mest kjente album, Blue var bare representert med The Last Time I Saw Richard, og det var kun en sang fra Don Juan’s Reckless Daughter og faktisk ingen fra The Hissing Of Summer Lawns. Artig nok gikk hun helt tilbake til debuten fra 1968 og hentet frem The Dawntreader. Ellers var hennes mest jazzy utflukter, Hejira og Mingus, godt representert. Det samme var For The Roses, Ladies Of The Canyon og Court And Spark.

Da man studerte utvalget var det slående at hun kunne laget Travelogue to ganger til, med andre sanger og like godt resultat. Dèt sa mye om kvaliteten på låtkatalogen hennes. Så var det er ingen grunn til å være misfornøyd med utvalget her. Så godt som alt fungerte utmerket og materialet ble tilført nytt liv og nye perspektiver. Kombinasjonen av bandets jazzhelning og det store orkesteret fungerte utmerket. Her var det ingen som kjempet om plassen, det hele var uhyre smakfullt og balansert. Mitchell vokal var også av høy klasse. Hun hadde ikke lenger det store registeret, og det ble sagt mye om hvordan femti års kjederøyking hadde ødelagt stemmebåndene. Hun fikk mye urimelig kritikk for stemmen sin på Travelogue. Den som virkelig lyttet hørte hvordan hun fraserte, lekte med tekstene og var i full kontroll over begivenhetene. Mitchells husky, livsleie røst passet perfekt til arrangementene.

Materialet fra Hejira (Refuge Of The Road, Amelia, Hejira) og Mingus (God Must Be å Boogie Man) fungerte svært godt. Det skyldtes mye den opprinnelige vibben, de to albumenes følelse av å flyte sømløst i en musikk uten en grunnleggende, «flat» rockstruktur, ble forsterket med de nye arrangementene.

Woodstock fremstod i skjebnetung orkestrering, og Mitchells vokal flyttet låten fra å være en sang med håp for en ny generasjon til å være et lament over tapte muligheter. Trouble Child, fra Court And Spark, har alltid vært en av undertegnedes største favoritter i hele Mitchell-katalogen. Her fikk det tidløse løftet i refrenget ytterligere slagkraft.

Travelogue ble avsluttes med en lang versjon av The Circle Game, en sang Mitchell tidligere hadde gitt uttrykk for kun passet rundt leirbålet (!). Her fikk den monumental betydning, som beskrivelse av livet som går og går, mens tiden tilgjengelig blir mindre og mindre. Den fikk en helt annen betydning da Joni sang den et lite liv etter at hun skrev og spilte den inn første gangen.

Rating: 8,5/10