AC/DC – Ballbreaker (Sony Music cd, 1995)

1) Hard As A Rock; 2) Cover You In Oil; 3) The Furor; 4) Boogie Man; 5) The Honey Roll; 6) Burnin’ Alive; 7) Hail Caesar; 8) Love Bomb; 9) Caught With Your Pants Down; 10) Whiskey On The Rocks; 11) Ballbreaker

Etter The Razors Edge-turneen lekte Young brødrene med tanken på å spille med trommeslager Phil Rudd igjen. Rudd hadde slått trommer på alle albumene fra T.N.T. i 1975 til og med Flick Of The Switch i 1983, før han ble kastet ut på grunn av alkoholproblemer og generelt ustyrlig oppførsel. De jammet med Rudd og fant tonen igjen, og dermed var veien tilbake til trommestolen i AC/DC kort for Rudd, etter sigende med velsignelse fra daværende trommeslager Chris Slade.

Superpodusent Rick Rubin var fan av AC/DC, og ville gjerne jobbe med gruppa. Rubin hadde slått seg opp som produsent av hiphop og hard rock, i tillegg til å revitalisere blant andre Johnny Cash karriere. Rubin og Malcolm Young ble enige om at Rubin skulle produsere gruppas neste album, noe som skulle vise seg å bli alt annet enn problemfritt. Faktisk har Malcolm Young uttalt at det å samarbeide med Rick Rubin var » a mistake».

Det begynte med at de ikke ble enige om hvilket studio som skulle benyttes. Da de omsider ble enige om Power Station Studios i New York, brukte de ukesvis på å få til et tilfredsstillende lydbilde, hvor særlig trommelyden viste seg å være vanskelig å få på plass. Etter uker med problemer og frustrasjoner ble innspillingene flyttet til Rick Rubins favorittstudio i Los Angels, Ocean Way Studios. Problemene stoppet imidlertid ikke der. Forsinkelsen hadde medført at Rubin måtte produsere Red Hot Chilli Peppers parallellt med AC/DC, noe som medførte at bandet ventet i det vie og det breie på at produsenten skulle dukke opp. Og venting vet man fra før av at ikke var den gjengens styrke. Dermed fikk gruppa tilbake den leie følelsen fra Paris 1981, der innspillingene av For Those About To Rock dro ut i det uendelige, noe som endte med at  samarbeidet med Robert «Mutt» Lange ble avsluttet.

Selv om det ble med ett album for Rick Rubin og AC/DC, ble Ballbreaker brukbar. Ballbreaker var et tilbake til røttene album, der popflørtene og det varierte uttrykket fra Blow Up Your Video og The Razors Edge ble erstattet med midttempo, bluesbasert hardrock – selve kjernen i AC/DCs uttrykk.

Rubin ga plata et tørt, knapt lydbilde, med fokus på gitarspillet til brødrene Young og den monotone, lett autistiske rytmikken som Phil Rudd var så god til å banke ut. Det var en fryd å høre Malcolm og Angus i hver sin høytaler, der Angus spilte opp mot den brutalt støe rytmegitaren til Malcolm; rocken har aldri sett deres like.  Det tunge  midttempodrivet skapte rom for vokalist Johnson, som kunne bruke sin begrensede stemme mer nyansert. Han var ikke i sin beste vokalform midt på nittitallet – han skulle komme sterkere tilbake – men fungerte bra i dette materialet. Særlig effektiv var han da han kunne kombinere snakkesang med den typiske AC/DC-stemmen sin, som for eksempel i den formidable Boogie Man.

Det som hindret Ballbreaker å endte opp som et klassisk AC/DC-album var den sedvanlig ujevne kvaliteten på låtene. Samtlige elleve spor ble skrevet av Young-brødrene, Johnson hadde også helt overlatt tekstskrivingen til Malcolm og Angus. Det var ikke et sjakktrekk, for på Ballbreaker var det tekster som gikk vel langt i grisete selvfølgeligheter. Cover You In Oil? Caught With Your Pants Down? ikke så greit, gutta var tross alt ikke 25 lenger. På den andre siden forsøkte de seg på samfunnskritikk i The Furor, og en kommentar til tragedien i Waco, Texas, hvor medlemmer av en religiøs kult døde i brann, etter en konfrontasjon med FBI. Den knappe formen ga gruppa muligheten til å spille på sine evner til å bygge en avmålt, underkjølt stemning, men satte også begrensinger, og ikke minst klare krav til refrenger og riff med løft og høyde. Flere av låtene vokste seg store og sterke, men det var også spor som aldri fikk luft under vingene.

Totalt sett ble det en liten tommel opp. Det tok ualminnelig lang tid før Ballbreaker åpnet seg, men vær tålmodig! Om man legger plata vekk etter èn lytt,  går man glipp av perler som Hard As Rock,  nevnte Boogie Man, tittelsporet, Hail Caesar og ikke minst Burnin’ Alive.

Ballbreaker er et album for den dedikerte AC/DC-tilhenger.

Rating: 7/10