Alcest – Écailles de Lune (Prophecy Productions cd, 2010)

1) Écailles de Lune – Part 1; 2) Écailles de Lune – Part 2; 3) Percées de Lumière; 4) Abysses; 5) Solar Song; 6) Sur l’océan couleur de fer

Sommeren 2009 var Alcest i studio for å spille inn album nummer to. Hvorfor det gikk ni måneder før utgivelsen i mars 2010, vites ikke sikkert. Det kan skyldes at Niege var opptatt med sitt andre band, Amesoeurs, som ga ut sitt debut album i mars 2009. I  Amesoeurs hadde Niege med seg Fursi Teyssier på strenger, Audrey Sylvain på vokal og piano og ikke minst en viss Winterhalter på trommer. Sylvain hadde også bidratt på det første Alcest-albumet, og Winterhalter ble fast medlem i samme ensemble fra og med album nummer to, Écailles de Lune. Teyssier skulle også dukke opp i en liten rolle på plata, som komponist av den instrumentale snutten Abysses.

I likhet med på forgjengeren, hadde Niege store ambisjoner med Écailles de Lune. Denne gangen ville han fortelle historien om en person som forlot en «dimensjon» for en annen, uten at det ble direkte uttalt at det handlet om å gå fra levende til død. Tematikken fulgte opp fokuset på minner, nostalgi og det forgjengelige, som stod sentralt på debuten. Den metafysiske opptatthet og dyrking stod også denne gangen godt til musikken, som hadde fotfeste i samme inspirasjonskilder som sist, shoegaze og black metal.

Écailles de Lune var hardere og «større» i anslaget enn debuten. Uten at de musikalske formlene var særlig endret, var det metalliske avtrykket større. Det var innslag av hysterisk, «grovlende» vokal, og gitarene var tyngre på labben. I tillegg nøt Alcest denne gangen godt av den dyktige trommeslageren Winterhalter. Han var en oppfinnsom og  drivende trommeslager, som både sørget for å holde det hele godt jordet i alle sine metafysiske anslag og samtidig bidro til spenning i musikken, gjennom oppfinnsomt arbeid bak trommesettet.

Winterhalter kom særlig godt til sin rett på det det todelte, enorme tittelsporet. Her strakk Alcest seg ut over til sammen 18 minutter, fordelt på to like lange deler. Første dels varé, shoegaze-baserte melodikk stod i herlig motsats til den black metal-baserte andre delen, hvor gruppa øste på og Niege hentet fram sitt indre villdyr gjennom en mørk, «stygg» vokal.  Écailles de Lune – Part 1og 2 var et foreløpig høydepunkt i Alcests karriere.

Resten slet med å nå opp til de samme høydene, men holdt likevel godt mål. Percées de Lumière fortsatte i samme nabolag som Écailles de Lune del 2, med black metal-vokal, dog med noe lettere anslag på gitarene. Den korte, «åpne» lydskissen Abyss ledet lytteren over i et lysere landskap, der den påfølgende Solar Song viste frem den vakreste siden til Alcest. Her var de godt plassert i shoegazeland, i nabolaget til både Slowdive, Chapterhouse og andre. Som på debuten avsluttet Alcest albumet med en sval tilbaketrekning. Sur l’océan couleur de fer skled sakte over vannene, på et storslagent, men likevel «nede» arrangement, hvor typiske shoegaze-føringer i gitarene ledet an. Den disige, henførende musikken var tilsatt en tekst av den franske poeten og originalen Paul-Jean Toulet (1867-1920).

Écailles de Lune hadde ikke det elementet av overraskelse som debuten hadde, men plata var på ingen måte en blek kopi. Her var det nok fornyelse og gode ideer til at resultatet var  forfriskende og engasjerende. Dessuten nøt sangene godt av de tyngre elementene og ikke minst Winterhalters flotte spill. Oppsummert ble album nummer to hakket bedre enn debuten, der de felles kvalitetene i form av både nært og fjernt, mykt og hardt, kaskader av lyd og neddempede partier, var ytterligere raffinert og forsterket.

Rating: 8/10