AC/DC – Live At River Plate (Columbia 2cd, 2012)

1) Intro; 2) Rock’n’Roll Train; 3) Hell Ain’t A Bad Place To Be; 4) Back In Black; 5) Big Jack; 6) Dirty Deeds Done Dirt Cheap; 7) Shot Down In Flames; 8) Thunderstruck; 9) Black Ice; 10) The Jack; 11) Hells Bells; 12) Shoot To Thrill; 13) War Machine; 14) Dog Eat Dog; 15) You Shook Me All Night Long; 16) T.N.T.; 17) Whole Lotta Rosie; 18) Let There Be Rock; 19) Highway To Hell; 20) For Those About To Rock (We Salute You)

Tiden gikk, AC/DC bestod – som om intet skulle ha skjedd. Og det hadde det vel heller ikke, rent musikalsk. På den omfattende verdensturneen i forlengelsen av Black Ice fortsatte gruppa å banke ut den samme kontante, hyper-hardrocken de hadde holdt på med siden 1974.

Opptakene på AC/DCs tredje livealbum, Live At River Plate, stammet fra tre heite kvelder i Buenos Aires, Argentina i mars 2009.  Det året kunne gruppa feire 35 års jubileum, og det gjorde de i rimelig god stil. I de påfølgende årene skulle slitasjen virkelig melde seg, og mye endre seg som følge av det. Når dette skrives i 2019 har Malcolm Young gått bort, Phil Rudd har blitt sparket ut, Cliff Williams har pensjonert seg og Brian Johnson har måttet gjøre det samme som følge av hørselsproblemer. Rock & roll tar på gitt! Dermed er det kun Angus Young som holder koken, med nissen Axl Rose (!) på vokal, og diverse andre musikere rundt seg.

På Black Ice-turneen var imidlertid de faste fem samlet, og de låt fremdeles ganske ok i 2009, dog litt stivere og mindre energisk enn før. Brian Johnson var mer sliten i røsten enn han fremsto på de to foregående studioalbumene, og det svingte ikke like frenetisk som det gjorde på livealbumet fra 1992. Det var likevel fortsatt full fest å se AC/DC live i 2012, selv om Live At River Plate var minst spreke av gruppas tre livealbum, og mest av alt var en investering for den dedikerte fan. Det var vanskelig for å se for seg at mange ville spille albumet spesielt mye, skulle det være AC/DC var det nok andre plater man strakk labbene etter før Live At River Plate.

Hele tolv av nitten spor var også å finne på livealbumet fra 1992. Det sa mye om hvordan det nyere materialet stod seg mot den klassiske perioden. Tjue år seinere var det fortsatt en haug gamle klassikere gruppa «måtte» spille for å tilfredsstille forventinger. De nye låtene som faktisk ble spilt, så som Black Ice, Big Jack og War Machine, gled greit inn i helheten og var forfriskende å høre mellom de gamle traverne. For hvor mange versjoner trengte verden av The Jack, Let There Be Rock og de andre? Begge de to førstnevnte ble gjort i sedvanlig lange versjoner på henholdsvis ti og sytten minutter, noe som ble trøttende lytting i lengden.

Live At River Plate var mest av alt en dokumentasjon på at det stod til liv for AC/DC i 2009, slitasje til tross. Og det var ikke urimelig med tre livealbum på trettifem år fra en så sentral gruppe i hardrocken. Innvendingen var selvsagt at det hele endte opp mest av alt som rockhistorisk dokumentasjon – skulle man høre AC/DC live valgte de aller fleste If You Want Blood fra 1978 eller Live fra 1992. Føler man behov for mer AC/DC live vil undertegnede heller anbefale innkjøp av en av de mange dvdene med liveopptak som finnes på markedet.

Rating: 6,5/10