The Others  (22 Pistepirkko) – Monochromeset (Bone Voyage cd, 2006)

1) This Strange Effect; 2) (The Girl With The) Raven Hair; 3) 66-5-4-3-2-1; 4) Zip Code; 5) Endless Sleep, 6) Girl in Black, 7) Scatter; 8) Law of the Jungle; 9) Well … All Right; 10) Fire of Love; 11) Love Hurts; 12) Rumble; 13) I’m Branded

Vinteren 2006 koste 22 Pistepirkko seg hjemme på loftet til trommeslager Espe Haverinen. Der spilte de inn et album med versjoner av sanger som hadde inspirert dem, og ga det ut under aliaset The Others. The Others var selvsagt de andre, nemlig de som fremførte deres favorittlåter.

Monochromeset var et musikalsk overskuddsprosjekt, en reise tilbake i tid, til femti- og sekstitallets enkle innspillingsvilkår, med ekko, «sprø» gitartoner og skramlende trommer. Det var sjarmerende, men dessverre var ikke resultatet all verden. Samtlige 13 sanger var bedre i favorittenes utgaver. Som oftest var det også andre versjoner av sangene som overgikk The Others forsøk. Det musikalske utbyttet var derfor ikke all verden, og hørte strengt tatt kun hjemme i hyllene til 22 Pistepirkkos mest dedikerte fans. For de av oss som regnet seg til den kategorien var imidlertid Monochromeset en interessant utgivelse, om ikke for det musikalske utbyttet, så i hvert fall for innsikt i de artistene som gruppa plukket frem. Det var nemlig ikke et opplagt utvalg sanger og artister som de tre tok for seg.

Monochromeset bød på èn låt fra The Kinks og to av The Troggs, fem (!) fra Link Wray, èn hver fra Everly Brothers og Buddy Holly, og som rosinen i pølsa, tre fra den obskure Jody Reynolds. Under hver tittel var det artistene som hadde inspirert dem som var nevnt, ikke komponisten(e). Slik fikk man vite at det var Jody Reynolds egne versjoner finnene hadde lyttet til, og at det var Everly Brothers versjon av  Boudleaux Bryants Love Hurts de hadde sett hen til, hverken Roy Orbisons, Gram Parsons eller Nazareths utgaver.

For å begynne med Reynolds; han skulle få èn kjempehit, med Endless Sleep i 1958. Hans ettermæle var imidlertid mest knyttet til oppfølgeren, som kun nådde 66. plass på listene. Det var Fire Of Love, som The Gun Club udødeligjorde på sitt debutalbum fra 1981, som var oppkalt etter Reynolds låt. The Others tok med sine versjoner av både Endless Love og Fire Of Love, men klarte ikke å gjøre noe spesielt ut av dem. I alle fall ikke noe som var i nærheten av originalene, eller i Fire Of Loves tilfelle, den definitive versjonen til The Gun Club. Den tredje Reynolds-sangen som fikk plass var (The Girl With The) Raven Hair, en obskur b-side til en singel Reynolds ga ut i 1960. Den lå ikke langt unna Fire Of Love, med sitt onde driv – og den lyktes The Others godt med.

Link Wray var ingen hvem som helst i rockhistorien. Link var mannen som oppfant powerkorden, i mangel av et bedre uttrykk, der han vrengte og fuzzet seg inn i historien med debutsingelen Rumble i 1958. På Monochromeset var det i tillegg versjoner av Zip Code, Scatter, Law Of The Jungle og I’m Branded, alle levert rimelig tro mot orginalene og helt grei lytting.

Love Hurts fikk de imidlertid ikke tak på, den falt flatt til marken, som nok en versjon av en utspilt klassiker. Bedre var versjonen av The Kinks This Strange Effect, opprinnelig en hit for Dave Berry sommeren 1965, med 1. plass i Nederland og 37. plass i UK. The Kinks ga den ikke ut selv, men den dukket etter hvert opp i konserttapning, som bonusmateriale på en nyutgivelse. This Strange Effect var en tapt klassiker, en nydelig låt i midttempo. Den har også blitt gjort av Steve Wynn, Undertones og Hoovercraft.

Buddy Hollys Well…Allright kom aldri ut i Hollys levetid, men ble utgitt som bonusmateriale på cdutgaven av hans andre album, i 1999. The Others gjorde en grei versjon, slik de også gjorde av de to Troggs-låtene de fant plass til.

Selv om det ikke låt fantastisk, beviste Monochromeset om ikke annet at 22 Pistepirkko hadde god smak og solid kunnskap om rockens obskure kriker og kroker.

Rating: 6/10