22 Pistepirkko – (Well You Know) Stuff Is Like We Yeah! (Bone Voyage cd, 2008)

1) Suburban Ladyland, 2) Crazy Meat; 3) Lizard; 4) Angoulême 2036; 5) Sky Girl, 6) Zombie, 7) Aquarius Zero, 8) Garbage Land; 9) Summer Triangle; 10) Smileys Are Not Enough; 11) Blue and Purple; 12) Refrain From the Refrain; 13) The Others

Bak et fornøyelig omslag med fotografier av (nettopp) tallet 22 i forskjellige settinger, skjulte Pistepirkkos niende ordinære studioalbum seg. Etter den middels vellykkede Drops & Kicks fra 2005 og det smått kuriøse coveralbumet under aliaset The Others i 2006, var det knyttet en viss spenning til neste trekk.

(Well You Know) Stuff Is Like We Yeah! viste at gruppa hatt tatt grep om musikken sin, uten at de mistet seg selv og særpreget på veien. De engasjerte New York-musikeren Kramer som produsent, spilte inn i Altai Studios i Helsinki og ga det hele ut eget plateselskap, Bone Voyage. Bone Voyage hadde de etablert noen år tidligere, med Drops & Kicks som første utgivelse.

Den underlige skruen Mark S. Kramer hadde vært sentral i den amerikanske undergrunnen i mange år, både som artist og utgiver. Kramer var mannen bak det innflytelsesrike selskapet Shimmy Disc, som han brukte til å gi ut egne prosjekter og plater med særegne musikere som Men & Volts, Boredoms, Daniel Johnston, Naked City, Ruins og mange flere. Hans egen karriere har bestått av soloutgivelser og som medlem i konstellasjoner som B.A.L.L., Bongwater og Shockabilly.

Kramer og 22 Pistepirkkos forenkling og konsentrasjon var en hyllest til den elektriske gitaren og trioformatets potens. Det låt som om det var spilt inn på direkten, i øyeblikkets inspirasjon, med Kramer sittende musestille bak miksepulten. Slik var det selvsagt ikke og nyansene dykker opp ved gjentatt lytting.

Med bakgrunn i så mye viltre og ruglete saker, var det overraskende at han ga (Well You Know) Stuff Is Like We Yeah! en såpass «konsentrert»  lyd som han gjorde. Plata gynget tungt, med gjennomgående, store flak av gitarer, en rytmeseksjon med tilstrekkelig bunn, og synthesizere og orgel som krydder. 22 Pistepirkko hadde ikke hatt et så gjennomført rockbasert og tungt uttrykk noensinne.

Kramer koblet New York-muskler med finnenes femtitallsdrømmerier, og løftet helheten opp til en lettbeint noiserock, uten at det låt ukontrollert eller skremmende. Gruppas popteft var intakt og lydbildet strammet og tiltrakk, med en fuzzbelagt fornyelse. De koblet muskler på sine skrinne popkropper. Det var kledelig. Likevel kunne de godt øst på enda mer; mer gitar – mer rock rett og slett – men de holdt igjen, dessverre.

Det relative konforme og «kompakte» lydbildet stod litt i veien for umiddelbarheten som på mange måter hadde vært gruppa styrke. Plata krevde en tålmodig lytter, det tok  tid før nyanser og melodier slo ut i full blomst. (Well You Know) Stuff Is Like We Yeah! var ikke gruppas sterkeste samling sanger, men holdt gjennomgående godt nivå, om det ikke var fullt opp av de rent ut klassiske sangene her. Oppsummert ble det deres beste plate på en stund.

Rating: 7/10