Aerosmith – Aerosmith  (Columbia LP, 1973)

1) Make It; 2) Somebody; 3) Dream On; 4) One Way Street; 5) Mama Kin; 6) Write Me A Letter; 7) Movin’ Out; 8) Walkin’ The Dog

Aerosmith ble stiftet i Boston i 1970 og har holdt det gående siden den gang. Aerosmith er tidenes mestselgende amerikanske hardrock gruppe, med et salg på mer enn 150 millioner plater. Gruppa har definitivt hatt sine opp- og nedturer, men blir stående igjen som en av de største amerikanske hardrockgruppene gjennom tidene.

I 1970 slo Steven Tyler (vokal) seg sammen med Joe Perry (gitar), Joey Kramer (trommer) og Tom Hamilton (bass). Tyler hadde spilt i Chain Reaction og de tre andre kom fra Jam Band. Via omveier ble Brad Whitford (gitar) femte medlem i gruppa, som etter hvert hadde tatt navnet Aerosmith.  Med unntak for perioden 1979 til 1984 har disse fem holdt sammen i hele gruppas levetid.

I 1972 fikk Aerosmith kontrakt med Columbia, etter at labelboss Clive Davis så gruppa spille på Max Kansas City i New York. Debutalbumet ble spilt inn i oktober 1972 og utgitt 5. januar 1973. Det skulle bli starten på en rekke med bluesinspirerte hard rockalbum syttitallet gjennom, som skulle løfte gruppa til store kommersielle høyder.

Den selvtitulerte debuten ble spilt inn i Boston, med Adrian Barber som produsent. Barber hadde tidligere vært tekniker på blant annet Loaded (Velvet Underground), Odessa (Bee Gees), Goodbye (Cream) og flere Rascals-album. Han produserte også Allman Brothers debutplate.

Barber ga gruppa en «tørr», strippet lyd. Det ga Aerosmith et godt grunnlag for den effektive gitarbaserte blues- og hardrocken. Lydbildet fikk frem de gode gitaristene Perry og Whitford, og rytmeseksjonen låt spretten og på. Om man har lyttet til senere Aerosmith plater før debutalbumet, vil man kunne lure på om det var gaphalsen Tyler som sang her. Han la stemmen i et leie som ikke hørtes spesielt naturlig ut, og skulle komme bedre til sin rett på de kommende platene. Men ikke misforstå; Tyler sang godt her og, bare ikke helt slik vi har blitt vant til mannen.

Stort sett holdt arrangementene seg til basisbesetningen, med litt piano og fløyte her og der. Plata inneholdt åtte spor, hvorav en coverlåt. Aerosmith gjorde en kul, gyngende versjon av Rufus Thomas’ Walkin’ The Dog – med fløyte! Her viste Aerosmith seg frem som et tyngre Rollings Stones – godt plantet i en svart musikktradisjon, som var kraftig forsterket gjennom tungrocken de utgydet. De øvrige syv låtene var stort sett skrevet av Steven Tyler, kun med hjelp av Joe Perry på et spor og Steven Emspack.

Låtene var gjennomgående gode og lyttbare, og plata var overraskende jevn til debutalbum å være. Den mest berømte og kanskje mest varige låten var balladen Dream On, en protopowerballade så god som noen. Her sang Tyler godt, over et fint arrangement og en herlig melodi. Gruppa må ha blitt skuffet da denne ikke nådde høyere enn 59. plass på singellistene i USA. Det skulle rette seg opp da Dream On ble reutgitt i 1976, da gikk den helt til 6. plass. Albumet ble en pen fremgang, uten at det smalt helt. «Aerosmith» nådde 21. plass på albumlistene. Med drahjelp fra de etterfølgende albumene skulle debuten etter hvert selge 2 millioner eksemplarer.

Resten av materialet bestod av funky, gyngende bluesrock, med hardrockenergi i frasparket. Semiklassikeren Mama Kin var et stort høydepunkt, med effektive riff og blåsere. Herlig. Også Somebody var en kul rocker, med flott gitarspill og energisk spill. Stort dårligere var ikke åpningssporet Make It, nok en effektiv rocker med knusktørr produksjon og en åpningslinje som satte karrieren til Aerosmith på sporet de skulle følge:

Good evening people, welcome to the show.

Dermed var den store Aerosmith festen i gang.

Rating: 7,5/10