The Apples In Stereo – Her Wallpaper Reverie (SpinART/Elephant 6 cd, 1997)

 1) I. Her Room Is A Rainy Garden; 2) II. Morning Breaks (And Roosters Complain); 3) The Shiney Sea; 4) III. The Significance Of A Floral Print; 5) Strawberryfire; 6) IV. From Outside, In Floats A Musical Box; 7) Ruby; 8) V. She Looks Through Empty Windows; 9) Questions And Answers; 10) VI. Drifting Patterns; 11) Y2K; 12) VII. Les Ama­nts; 13) Benefits Of Lying (With Your Friend); 14) Ruby, Tell Me; 15) VIII. Together They Dream Into The Evening

Enkelte argumenterte for at Her Wallpaper Reverie var en EP og ikke et album. Plata var unnagjort på 27 minutter, og bestod av kun syv sanger, supplert med åtte mellomspill. Mellomspillene var nummert med romertall, for den som ønsket å programmere cd-spilleren sin. Dèt var det imidlertid, som vi skal se, liten grunn til. Med ett unntak var mellomspillene svært korte, og bidro til å skape en dus, behagelig stemning.

Om Her Wallpaper Reverie var det ene eller det andre var ikke spesielt interessant. Plata hørte uansett til som en viktig del av The Apple In Stereos diskografi, og fortjente definitivt en egen omtale.

Besetningen var utvidet med et femte medlem siden sist. Chris McDuffie var en viktig bidragsyter, med innsats på keyboards, piano, synthesizer, clavinet og perkusjon. Hans skyggelegging av sangene, og sentrale bidrag i mellomspillene, var essensielle for stemningen på plata. Som på forrige album fikk gruppa også hjelp av blåsere. I det hele tatt var det også denne gangen en forseggjort produksjon.

Med Her Wallpaper Reverie tok The Apples In Stereo skritt i forskjellige retninger. Inspirert og «egget» av sine frender i Olivia Tremor Control og Neutral Milk Hotel, ble gruppa både mer tilbakeskuende og mer eksperimentelle samtidig. De syv sangene var en nostalgisk, dypt psykedelisk reise tilbake til The Beatles ca 1967, med et dryss av samme tidens Beach Boys, der Brian Wilson satt i sandkassen og fiklet med enorme ambisjoner som ikke lot seg ferdigstille (les Smile). Mellomspillene var abstrakte, elektroniske og tidvis avantgardistiske, der gruppa søkte mot music concrete og tidlig elektronisk musikk. Disse motsetningene skapte et psykedelisk, tilbakeskuende og samtidig moderne album, som bygde opp under et snodig konsept om jenta som limte tapet på veggen med hallusinogenisk lim.

Robert Scheider skrev, med et unntak, alle sangene på plata. Også denne gangen hadde han kommet opp et knippe sterke komposisjoner. Nostalgiske og dypt inspirert av sekstitallet ja vel, men først og fremst med flotte melodier og arrangementer som løftet. Man kunne godt ønsket seg noe flere sanger, og slik bygd det hele ut til et mer fullendt album. For her var gruppa på sporet av en klassiker.

Roberts Schneider uttalte at Her Wallpaper Reverie var «mer White Album enn Sgt. Pepper». Dèt var det rett og slett ikke mulig å være enig i. Med The White Album fant The Beatles mer eller mindre veien ut av den psykedeliske tåka. Og det var nettopp i denne tåka, i hvert fall mentalt, The Apple In Stereo befant seg. Et godt eksempel var den dypt Lennonske Strawberryfire, som mer eller mindre var en hyllest og et nikk til Strawberry Fields Forever. Det var vågalt å parafrasere et av tidenes definitive popøyeblikk, og desto gøyere da det lyktes; vakker musikk var resultatet.

Ruby var en fantastisk poplåt, hvor tankene gikk både til powerpop ala Rasberries, samtidig som det ble sendt nikk i retning av The Kinks. Ruby var en av The Apples in Stereos beste sanger. The Shiny Sea var ikke mye dårligere enn de to nevnte, med sin skjeve, drømmende stemning; Robert in the sky with diamonds?

De 27 minuttene for i vei, og det eneste man ønsket da plata var slutt var å spille den èn gang til. Det eneste sporet som trakk litt ned var det lengste mellomspillet, Drifting Patterns, som med sine nesten 3 minutter kunne vært kuttet ned til det halve.

Rating: 8/10