Area – Event’ 76 (Cramps LP, 1979)

1) Caos La Parte; 2) Caos IIa Parte; 3) Event ’76

Italiensk musikkliv var både fyrrig og allsidig på seksti- og syttitallet. Ikke nok med at støvellandet hadde en hærskare med fantastiske komponister som leverte hundrevis av soundtracks og store mengder library music, en stor progrock scene og mange framifrå jazzrock og fusion orkestre. Italia hadde også en sprelsk og interessant avantgarde scene.  Det var «rene» improv/avantgarde utøvere som Gruppo d’Improvvisazione Nuova Consonanza og N.A.D.M.A, som leverte en rekke fine ting i løpet i noen hektiske år mellom 1967 og 1976. Consonanza talte blant andre størrelser som Ennio Morricone, Roland Kayn og Egisto Macchi i sine rekker. Det var også mange prog- og jazzmusikere som hadde sære sideprosjekter, som for eksempel Franco Battiato og Claudio Rocchi. I dette landskapet følte også Areas medlemmer seg hjemme, og både Demetrio Stratos, Patrizio Fariselli og Paolo Tofani ga ut avantgardistiske soloalbum. Det var åpenbart at Area hørte hjemme i en utforskende og avantgardistisk musikktradisjon, i langt større grad enn i prog- og jazzrock.

Det var derfor ikke overraskende at Area også kunne levere ren, fri improvisasjon fra scenekanten. Et eksempel på dette fant sted på Milanos Università Statale, 27. oktober 1976.  Ved denne anledningen stilte Area uten rytmeseksjon. Tilstede fra gruppa var kun Demetrio Stratos (vokal), Paolo Tofani (gitar, synthesizer) og Patrizio Fariselli (preparert piano). Til gjengjeld hadde de med seg Steve Lacey (sopran saksofon) og Paul Lytton (perkusjon). De fem leverte en tredve minutters «versjon» av Caos, hvis original avsluttet Areas fjerde studioalbum, Maledetti. En viss gjenkjennelse var mulig, men da skulle godviljen legges til! Her snakket man fri, urskronk av typisk syttitalsk frimusikk, i tradisjonen etter musikere som Evan Parker, Derek Bailey, Tony Oxley og Han Bennik. De fem hadde åpenbart lyttet til John Cages råd. Da han fikk spørsmål om hvordan fri jazz kunne bli friere, foreslo han at musikerne sluttet å lytte til hverandre – og bare spilte for seg selv. Det skal ikke påstås at det var planen denne kvelden i Milano, men herlig fritt og rensende var økten i hvert fall.  Fri musikk av denne typen kan være både energigivende, fornyende og i stand til å sette humør i en lyttelei sjel.

Tittelsporet Event’ 76 var en meditasjon over SCUM, også den fra Maledetti. Har var det noe mer struktur, uten at det ble firt unødvendig på den enkeltes frihet.  Her fikk Lacey og Lytton god plass, og det var som alltid en udelt glede å lytte til Laceys sopransaksofon.

Etter sigende var publikum, bestående av radikale studenter og jazzfans, innledningsvis negative til det som foregikk på scenen, men lot seg vinne over etter hvert .

Dessverre var lydkvaliteten vel mager. Opptakene var rett og slett av for dårlig kvalitet til at alle nyanser kom frem, og det la seg som et lokk over lytteropplevelsen. Noe av gleden ved å lytte til improvisasjon er nettopp å kunne drukne i summen av instrumenter, samtidig som man kan følge en og en av musikerne om man ønsker det. Dette ble dessverre vanskelig med den lydkvaliteten som Event’ 76 hadde. Det var synd. Er du fan av Area anbefales det likevel at plata gis en lytt.

Rating: 6,5/10