10CC – Live And Let Live (Mercury 2LP, 1977)

1) The Second Sitting For The Last Supper; 2) You’ve Got A Cold; 3) Honeymoon With B Troup; 4) Art For Art’s Sake; 5) People In Love; 6) Wall Street Shuffle; 7) Ships Don’t Disappear In The Night; 8) I’m Mandy Fly Me; 9) Marriage Bureau Rendezvous; 10) Good Morning Judge; 11) Feel The Benefit; 12) The Things We Do For Love; 13) Waterfall; 14) I’m Not In Love; 15) Modern Man Blue

Rett etter utgivelsen av Deceptive Bends i mai 1977, dro 10cc på turne i hjemlandet. Sceneutgaven av gruppa bestod da av Eric Stewart, Graham Gouldman, Rick Fenn, Paul Burgess, Stuart Tosh og Tony O’Malley.  Konsertene i Odeon Theatre i London og i Apollo Theatre i Manchester sommeren samme år, ble deretter samlet på det doble konsertalbumet Live And Let Live. Dobbeltalbumet ble utgitt allerede i oktober, kun seks måneder etter Deceptive Bends.

Publikum i England var åpenbart sultne på 10cc-utgivelser. Dobbeltalbumet gikk til 14. plass i hjemlandet. Og det på tross av at plata inneholdt alle sangene fra Deceptive Bends, bortsett fra en. Snakk om selge samme varen to ganger i omtrent samme moment! Og der er vi ved kjernen av problemene med Live And Let Live; alle sangene var hentet fra Gouldman og Stewarts katalog. Her var det ikke spor av sangene som Lol Crème og Kevin Godley hadde skrevet. Det var for så vidt forståelig at Gouldman og Stewart konsentrerte seg om sitt eget stoff, men det ble unektelig noe halvveis over det hele når flere av gruppas mest ikoniske sanger manglet, som eksempelvis Rubber Bullets, Life Is a Minestrone og The Dean and I. Mest av alt minnet det publikum om at det aldri ble utgitt noe livealbum med den opprinnelige, suverent sterkeste besetningen av 10cc. Det var synd, for det gikk gjetord om konsertene som ble gjennomført i forlengelsen av The Original Soundtrack, da gruppa var på topp både visuelt og spillemessig.

Om man så forbi disse to uheldige omstendighetene og konsentrerte seg om det som faktisk var å finne på Live And Let Live, var det fullt mulig å ha det hyggelig i de 90 minuttene det hele pågikk. Det ble spilt og sunget upåklagelig, og stemningen synes å ha vært god både hos publikum og musikere. Likevel ble det noe litt matt og forsiktig over det hele. Det skyldes muligens urealistiske forventinger til hva et konsertalbum med 10cc skulle være, men hovedårsaken var nok at Gouldman og Stewarts materiale ble vel likelydende og konformt i sin korrekte poprock-legering. Man tok seg i å savne  galskapen fra tidligere, da gruppa hadde større innslag av kunstrock og progressiv pop i musikken. Sangene ble ikke tilført noe avgjørende nytt, hverken i form av endrede arrangementer, improvisasjon eller annet, riktignok med et visst innslag av utglidning på Art’s For Art Sake og et nytt parti i Ships Don’t Disappear In The Night. Dermed ble det hele smått formålsløst; hva var egentlig motivet utover å selge plater og holde navnet varmt?

Rating: 5,5/10