Autechre – Incunabula  (Warp cd, 1993)

1) Kalpol Introl; 2) Bike; 3) Autriche; 4) Bronchus 2; 5) Basscadet; 6) Eggshell; 7) Doctrine; 8) Maetl; 9) Windwind; 10) Lowride; 11) 444

Aphex Twin. Boards Of Canada. Autechre. Warp; de fire viktigste navnene i britisk elektronisk musikk siden det tidlige nittitall og helt frem til 2020. De tre første som helt sentrale artister og Warp som det altoverskyggende viktigste plateselskapet. Det har selvsagt kommet til andre artister under veis, der både Black Dog, Burial og andre er verdt en plass i solen (eller i skyggen helst kanskje?), men fortsatt er utgivelser fra disse tre noe av det som ses mest frem til innen den elektroniske musikken. Sammen med Aphex Twin, Boards Of Canada og Warp, sørget Autechre for at electronica tok fullstendig knekken på rock som ledende musikkform på de britiske øyer. Etter at Oasis og de andre Britpophodene (minus Blur, Suede og Pulp) hadde onanert seg ferdig med sine Beatles og Kinks fantasier, har rocken mer eller mindre vært død og begravet på balløya.

Autechre var på mange vis den mest alvorlige av de tre brødrene elektronika. Der Aphex Twin var det gale geniet, med store planer og like store melodiske som anarkistiske løp, og Boards Of Canada var lumre, halvt usynlige dyrkere av både gamle Albion og okkultisme, var Autechre maskin-nerdene; tungt lent over sine mac’er, undrende og utforskende. Det musikalske resultatet var ofte kronglete og knudrete, usentimentalt og nestenharskt – fritt for enhver form for melodiøse frierier og annet fjas; Autechre fans vil ha det hardt og vondt. Så har selvsagt Autechre skjønt at skjønnheten dukker opp på de underligste plasser, også i ugjestmilde nabolag.

Autechre har alltid vært Rob Brown og Sean Booth. Begge vokste opp i Rochdale utenfor Manchester. De startet så smått opp i 1987 og debuterte med en 12″ under navnet Lego Feet, på Skam-labelen. De debuterte under navnet Autechre først i 1991, men det første albumet kom først i 1993, etter at de hadde blitt signert til Warp.

Debutalbumet Incunabula var mer eller mindre en oppsamling av tidligere materiale, en rydding for en ny start. Albumet var av sin tid; sterkt påvirket av techno, hiphop, house og annen elektronisk dansemusikk, men også med tentakler inn mot Brian Enos ambiente tåkelegging. Incunabula var dansbar og full av liv og hekt. Autechre har senere gitt uttrykk for at Incunabula var nesten-cheesy, men på en god måte. Det var for så vidt en god beskrivelse, selv om det skal tillegges at det neppe skulle så mye musikalsk skjønnmaling til før Booth og Brown trakk cheese-kortet. Et spor som Lowride, for eksempel, med sine vakre vendinger og trip hop-vandrende beats, var langt unna de ulne landskapene som skulle utforskes på senere plater. Bike var også tiltalende i sin oppløste skjønnhet, der nærmet Autechre seg Boards Of Canada; undrende, kilende stikk i et rolig sinn. I den andre enden fantes den stramme Basscadet – for en kul tittel – med ruglete knirk og nesten støy over en vanskelig rytmikk.

Musikken på Incunabula var stort sett inviterende og ganske varm, men ikke spesielt original i forhold til sin tid. Det store særpreget skulle ligge noen år frem, men musikken har stått seg ganske godt. En del av materialet føles litt, tja opplagt?, men dèt er vanskelig å bruke mot Autechre cirka 1993. Mange av løsningene som de og likesinnede fant frem til på den tiden har blitt utnyttet og gjentatt i det uendelige i årene som har gått siden. Likevel er det ikke til å komme unna at de hadde mye å gå på. Dessuten var Incunabula lang. Cd-formatet ble utnyttet til det fulle, med en spilletid på 78 minutter. Det ble en drøy dose, særlig da en del av sporene hadde sagt det meste i god tid før de ble rundet av.

Uansett anbefales en lytt til Incunabula. Det er et viktig dokument over utviklingen av electronica, og det er øyeblikk av forbløffende skjønnhet her. For mange vil også Autechres senere produksjon bli vel stiv og vrien, og for de kan både Incunabula og oppfølgeren Amber være gode steder å oppholde seg.

Rating: 7/10