The Apples In Stereo – The Discovery Of A World Inside The Moone (SpinART/Elephant 6 cd, 2000)

1) Go; 2) The Rainbow; 3) Stream Running Over; 4) 20 Cases Suggestive Of…; 5) Look Away; 6) What Happened Then; 7) I Can’t Believe; 8) Submarine Dream; 9) Allright / Not Quite; 10) The Bird That You Can’t See; 11) Stay Gold; 12) The Afternoon

Etter den dypt psykedeliske avstikkeren Her Wallpaper Reverie var The Apples In Stereo tilbake i powerpop infisert psychpop med The Discovery Of A World Inside The Moone. Det medførte ikke at inspirasjonen fra psykedelia var forlatt, som hadde vært der gjennom hele gruppas karriere, men den var ikke like eksplisitt dominerende denne gangen.

Albumet ble som vanlig produsert av Robert Schneider, i hans Pet Sounds Studio, som var oppgradert til 16 spor. 10 av 12 sanger var skrevet av Schneider, mens de to øvrige ble komponert av hans daværende kone Hilarie Sidney, som også var trommeslager i gruppa.

Tittelen viste Schneiders akademiske tilbøyeligheter. Han var utdannet innen blant annet matematikk, og hentet inspirasjon fra den britiske polymaten John Wilkins. Wilkins levde på sekstenhundretallet, var prest, naturfilosof og forfatter, og en av få som hadde utdannelse fra både Oxford og Cambdridge. The Discovery Of A World Inside A Moon var tittelen på en bok han ga ut i 1638. Inspirasjon litt utenfor powerpopens normale interessefelt der altså.

The Apple In Stereo var aktive på konsertfronten, med opptil 100 konserter per år. Det var en samspilt gjeng som gikk i studio for å spille nytt album, og både på Discovery og de kommende platene søkte gruppa å få til en sound som var nærmere konsertlyden enn tidligere. Dèt skulle få sterkere utslag lenger ned i veien, men allerede denne gangen var det tidvis et «enklere» Apples in Stereo som møtte lytteren, med en smule mer rasp i gitarene. Det betød ikke at gruppa ikke tidvis krydret sangene sine med alt fra trombone, fløte og saksofon til cello, men i mindre grad så enn på de to forgjengerne. I tillegg ønsket Schneider å presentere sanger som stod tydeligere frem hver for seg. Dèt var en god plan, for Discovery ble den sterkeste samlingen sanger gruppa hadde presentert så langt. Her fantes 12 flotte popsanger, som gjorde seg godt sammen, men også stod svært godt på egne bein. Komposisjonene var gjennomarbeidede, og det gjaldt ikke bare arrangementene, men også i enda sterkere grad melodiene. Plata inneholdt flere av gruppas aller sterkeste sanger, og var en endelig forløsning av gruppas potensiale. The Apples In Stereo hadde levert flere sterke plater tidligere, men det hadde også vært noe smått uforløst over det hele (med unntak av «mini»albumet Her Wallpaper Reverie). Det ble rettet opp denne gangen. Nå var det fritt for halvslappe transportetapper.

Produksjonen la også bedre til rette for at gruppas begrensede vokale ressurser ble utnyttet bedre; Schneider og de andre kom bedre til sin rett i det konsentrerte låtmateriale og den konsise, «rene» produksjonen.

Alle mulige hindre var ryddet av veien, og dermed var det bare å nyte 12 friske sanger forankret i sekstitallets beste popmusikk (Beatles, Kinks) og proto-powerpop (Big Star, Badfinger, Rasberries). Åpningssporet Go satte standarden, med sin rett i ansiktet, fengende fremtoning, passe røffe gitarer, bongos og riff på trombone, intet mindre. Deretter var det rett over i The Rainbow, som hadde den samme sekstitallsvibben i all sin slentrende fremferd. Og slik fortsatte det med den ene solfylte godlåten etter den andre; Stream Running Over, Look Away, I Can’t Believe – lista var lang. Tekstene kombinerte trivelige klisjeer med melankolske, tilbakeskuende strofer. Stor lyrikk var det neppe, men mer enn funksjonelt.

Midt oppe i all jubelpopen var det også plass til et par ballader, som var blant platas absolutte høydepunkter. Submarine Dream var en smellvakker, psykedelisk (der var det!) ballade med en av de sterkeste melodiene fra gruppa noensinne. Den avsluttende The Afternoon var ikke like monomuntal, men holdt seg flytende på en lun, slumrende vibb.

Rating: 8/10