Aerosmith – Toys In The Attic (Columbia LP, 1975)

1) Toys In The Attic; 2) Uncle Salty; 3) Adam’s Apple; 4) Walk This Way; 5) Big Ten Inch Record; 6) Sweet Emo­tion; 7) No More No More; 8) Round And Round; 9) You See Me Crying.

Med Toys In The Attic og oppfølgeren Rocks skulle Aerosmith gi ut sine to beste plater. Etter utgivelsen av Rocks i 1976 skulle gruppa slite i mange år, før de fikk et voldsomt kommersielt, om ikke kunstnerisk, comeback mot slutten av åttitallet.

Toys In The Attic ble spilt inn i The Record Plant Studio i New York, med Jack Douglas som produsent. Denne gangen hadde gruppa med seg et knippe usedvanlig sterke låter, og var enda mer samspilte og stilsikre som band. Alt dette gikk opp i en høyere enhet og resulterte i en klassisk, amerikansk hardrockplate. Toys In The Attic nådde 11. plass på listene i USA og solgte i totalt åtte millioner eksemplarer.

På Toys In The Attic hørte man et muskuløst, samspilt band som trakk veksler på spesielt Rolling Stones og Led Zeppelin, men som likevel klarte å sette eget preg på begivenhetene. Dette takket være at Steven Tyler var en særdeles effektiv gaphals, at gitaristene Perry og Whitford hadde utviklet samspillet og ikke minst effektive arrangementer og nydelig produksjon fra Jack Douglas.

Alt hadde  vært bortkastet om ikke låtmaterialet hadde vært tipp topp. Og på Toys In The Attic fantes noen av Aerosmiths beste låter. Her var det ingen dødpunkter. Steven Tyler var fortsatt den sentrale komponisten, men denne gangen bidro også Perry, Hamilton og Whitford. Det ga gruppa en bredere palett å spille på og sikkert også en mer utviklet kvalitetskontroll.

Tittelsporet var kanskje Aerosmiths beste låt noensinne. En raff, nestenpunkete rocker, som dro av gårde i avsindig tempo og med definerende gitarspill av Perry. Stort dårligere var ikke Walk This Way, denne ikoniske rocklåten som skulle få flere liv på listene og på radio. Ikke nok med at Aerosmith fikk en stor hit med den i 1976, RUN DMC skulle løfte både seg selv og Aerosmith til store høyder da de samarbeidet i 1986. Walk This Way i Run DMC/Aerosmith tapning skulle bli den første hiphoplåten som nådde topp 5 i USA, og på mange vis sørge for at hiphop virkelig nådde ut til et stort publikum. Hvem hadde trodd at en gjeng hvite slyngler fra Boston skulle bidra til det? Walk This Way i originalversjon var en ekstremt effektiv rocklåt, bygd på et salig riff fra Perry.

Sweet Emotion var den første singelen fra Toys In The Attic, en skarp sak med dronende vokal over pumpende komp og riffraff fra Perry. Her ble Talk Box brukt for første gang, en duppeditt som fikk gitaren til » å synge». Det fungerte effektivt og tilførte mystikk og stemning. Sweet Emotion ble gruppas første singel som nådde topp 40, med 36. plass. Plateselskapet fulgte opp med å reutgi gruppas aller første singel Dream On, og denne gangen smalt det skikkelig; Dream On nådde helt opp til sjette plass på listene i hjemlandet.

Det var ingen svake øyeblikk på Toys In The Attic, og plata står igjen som et varig, amerikansk hard rockalbum.

Rating: 8/10