The Apples in Stereo – Velocity Of Sound (SpinART/Elephant 6 cd, 2002)

1) Please; 2) Rainfall; 3) That’s Something I Do; 4) Do You Understand; 5) Where We Meet; 6) Yore Days; 7) Better Days; 8) I Want; 9) Mystery; 10) Baroque

Velocity of Sound var The Apples In Stereos femte studioalbum. I tillegg kom samleplatene Science Faire (1996) og Sound Effects 92–00 (2001). Syv fullengdere i løpet av syv år der altså, en solid produksjon. Etter Velocity Of Sound skulle det imidlertid komme en pause på fem år, før de lot høre fra seg igjen. Da passet det bra at de gikk inn i pausen med et musikalsk smell; Velocity Of Sound var det klart røffeste albumet gruppa noen gang hadde levert.

The Discovery Of A World Inside The Moone fra 2000 var preget av en viss “nedstripping” av lydbildet, hvor de sofistikerte pop-psych arrangementene var nedtonet, og fokus var på en konsentrasjon om sanger i enklere setting og mer kontant avlevering. Dèt var en vellykket strategi; taktikken fikk  det aller beste ut av eplene. Da var det naturlig at de fikk blod på tann, og gikk lenger i konsentrasjon og nedstripping. Velocity Of Sound gikk mye lenger enn forgjengeren. Her lå utrykket tett opp til et band som Weezer. Det betød plenty fuzzgitar, enkle rytmefigurer og klassiske poplåter. Det var overraskende at en så «sofistikert» og uttalt psych-elskende gjeng tok det helt ut i andre enden; fra poppsych til fuzzpop.

De ti sangene ble unnagjort på 27 minutter. Det aller meste av plata gikk unna i forrykende tempo, der låtene blåste ut av høyttalerne i full galopp. Så hadde selvsagt ikke den låtorienterte gruppa gått helt punk eller aggro. Sansen for den gode popmelodi var fortsatt i behold, men innpakningen var en annen.

Det røffe, fuzzoverstyrte lydbildet kledde sangene brukbart. Det var åpenbart sanger som var skrevet for et høyt lite rockband, og det aller meste av kompositoriske finesser var høvlet bort. Tilbake stod et knippe enkle, fengende sanger, spilt med energi og godt humør. Slik ble Velocity Of Sound hyggelig lytting, men innpakningen og de enkle sangene hadde ikke samme levetid som gruppas øvrige album. Her var det mer snakk om et øyeblikks blast av søt fuzzlykke, før man gikk videre til mer spennende musikalske jaktmarker. For særlig varig var ikke Velocity Of Sound; plata var mer eller mindre det den var ved første lytt. Da gruppa la seg til denne stilen oppsøkte de en sjanger som var særdeles overfylt. Det har aldri manglet på grupper i feltet og svært mange har det til felles at de låter nøyaktig som naboen. Heller ikke The Apples In Stereo klarte å unngå en viss ukledelig generisme, men var stort sett lett gjenkjennelig gjennom Robert Schneiders stemme, låter og tekster. Han hadde evnen til å riste ut hooks og minneverdige melodilinjer. Dessuten var han i stand til å skrive underholdende tekster, med en god blanding av popklisjeer og smarte oneliners.

Rating: 6,5/10