Area – Parigi-Lisbona (Cramps cd, 1996)

1) L’Elefante Bianco; 2) Megalopoli; 3) La Mela Di Odessa; 4) Lobotomia; 5) Presentation Concerts; 6) Arbeit Macht Frei; 7) Cometa Rossa; 8) Luglio, Agosto, Settembre (Nero) )9 L’Internazionale

Det kom etter hvert ut et ikke ubeskjedent antall konsertopptak med Area. Dessverre hadde de fleste til felles at lydkvaliteten ikke var den beste. Lyden varierte fra det akseptable til det rett ut semre. Det var synd, for det er ikke tvil om at Area var en formidabel kraft fra scenen. Når ting var som de var, var det kun det offisielle konsertalbumet Are(A)zione som virkelig kunne anbefales. De øvrige, som for eksempel Event ’76, skulle man være mer enn gjennomsnittlig interessert for å bruke mye tid på.

I sistnevnte kategori havnet også Parigi-Lisboa, en konsertcd som Cramps ga ut i 1996. Det var leit at lyden ikke er noen hakk bedre på denne utgivelsen, for selv om den var sånn noenlunde passabel hadde det vært topp å høre disse opptakene i full, gloriøs high fidelty.

På Parigi-Lisboa møtte man nemlig et virilt Area i møte med franske og portugisiske fans. Begge steder hørte det ut som om publikum storkoste seg, der de dyrket musikalsk galskap, anarkisme og kommunistiske slagord sammen med sine italienske og greske venner i Area. Nå var vel ånden etter 1968 i det store i ferd med slukne i Frankrike i 1976, men den gjengen som var på konsert denne kvelden gjorde i hvert fall sitt for å holde motet oppe. Area var også påtent, noe de fire første sporene på cden demonstrerte, selv om mye av dynamikken ble borte i lydtåka. De dro i vei med tre spor fra Crac!, den senest utgitte plata på dette tidspunktet. Først L’Elefante Bianco , en ganske pen og pyntelig innledning. Deretter var det ut i improv land med Megalopoli, før La Mela Di Odessa banket i vei, med delvis fransk tekst, en ilter Stratos på vokal og en fett funkjazzstuk i bunn. Gruppa rundet av Parisopptaket med den stive støybrokken Lobotomia, fra mesterverket Caution Radiation Area, for å hamre fast at her ble det ikke tatt fanger.

I Portugal brant nok den revolusjonære flamme sterkere enn i Frankrike i 1976. Portugal hadde vært gjennom den såkalte nellikrevolusjonen, som startet i 1974. Revolucao dos Cravos ble slutten på det langvarige militærdiktaturet og banet vei for en to år lang overgangsperiode før demokrati ble innført.

Innledningsvis i opptakene fra Lisboa lå det tre minutter med introduksjon av bandet. En overivrig presentasjon utført av en ung fan, som var vel glad i sin egen stemme. Deretter fulgte typisk Areamusikk slik vi lærte å kjenne den; oppfinnsom, kaotisk og fyrrig jazzrock mot etnisk og prog, spilt av særdeles kompetente musikere. Dessverre var lyden enda hakket dårligere på opptakene fra Lisboa. Likevel kom spilleglede og publikums åpenbare tilfredshet frem på klassiske låter som Arbeit Macht Frei og Cometa Rossa. Og som vanlig rundet de av med sin helt spesielle versjon av Internasjonalen. Mon tro hva Stalin hadde tenkt om den?

Sibir neste?

Rating: 6/10