Autechre – Tri Repetae (Warp cd/2vinyl, 1995)

1) Dael; 2) Clipper; 3) Leterel; 4) Rotar; 5) Stud; 6) Eutow; 7) C/Pach; 8) Gnit; 9) Overand; 10) Rsdio

I november 1995 slapp Warp Autechres tredje hele album. Albumet, titulert Tri Repetae, skulle bli en av de mest innflytelsesrike elektronika-utgivelsene på nittitallet, ja kanskje noen sinne. Det er i grunn overraskende, sett i ettertid, for det er svært få andre artister som noen gang har lignet på Autechre slik de fremstod på Tri Repetae. Det var mer holdningen til omverdenen, enkeltelementer i det musikalske uttrykket og ikke minst en total fryktløshet i forhold til tilgjengeligheten av det hele, som inspirerte en generasjon musikere, som søkte løsninger langt unna allfarvei. Autechre hadde gjenoppfunnet seg selv i en musikalsk utvikling som bidro til å etablere gruppa som en unik plante; ingen var som Booth & Brown, og slik er det fortsatt når dette skrives sent i 2019.

På Tri Repetae satte Autechre opp gjerdestolpene for sitt eget musikalske univers, langt unna enhver tanke om elektronisk dansemusikk, house, ambiente klisjeer og andre tidsriktige varianter. Albumet var ikke kun et brudd med de rådende trender i populærmusikken i England, men i like stor grad et farvel til Autechres egne musikalske fortid. Tri Repetae var et nådeløst brudd med de to foregående platene. Selv om rytmikken tidvis fortsatt var på plass, så var de melodiøse aspirasjonene mer eller mindre kastet på båten – i hvert fall hørtes det slik ut ved de første lyttingene. Dessuten var det rytmiske mer minimalistisk og insisterende repetetivt. Førsteinntrykket var et møte med en klaustrofobisk, lummer musikalsk samtale mellom to fremmedgjorte unge menn og deres maskinpark.

Uvennlige landskaper dukket opp i den musikalske horisonten, der de to jobbet seg fremover, eller var det innover? –  uten å skue hverken tilbake i tid eller til melodier. Likevel var det musikalske fortsatt relativt lineært i all sin elektroniske utforskning av nytt terreng. Gjennom albumet ble de emosjonelle tentaklene sakte men sikkert trukket helt ut av musikken, til de skinnende maskinene kun snakket 0 og 1; fra kald, mild natur, til iskaldt, fiendtlig metal – eller vent, var det egentlig slik? Kanskje ikke.

Det var ikke tvil om at Tri Repetae var kompromissløs, og at det monotone og fremmedgjort ble dyrket gjennom lange spor av hakkende rytmikk. Men fortsatt lå det en tidvis brutal, tidvis vàr skjønnhet og lurte under lagene av maskinell uro og støy. Sakte men sikkert brøt elegante, ørsmå sprekker av melodiøsitet gjennom skylaget, enten det var via enslige sinustoner i langstrakt melodikk, eller gjennom de elektroniske rytmenes skakke rumling. Denne «konstruerte» skjønnheten ga tro på at det var noe organisk og menneskelig i dypet av musikken. Det faktum at de milde tonene raskt ble hentet inn av knudrete lag av atonal elektronikk og grusete maskiner, gjorde effekten enda større da glimtene av sol brøt gjennom skydekket. Samtidig var også de harde maskinelle flatene underlig tiltrekkende i sin iskulde.

Samtidig med dyrkingen av de kaldt maskinelle og urolig fremmedgjorte, kastet Autechre tanken om den analoge støyen som virkemiddel inn i miksen. Tri Repetae skulle helst lyttes til på vinyl, da albumet bare var «complete with surface noise». Om det var den helt store forskjellen fra vinyl til cd var ikke lett å avgjøre, det lød temmelig likt. Det var vel helst ideen og konseptet om støyen som tiltrakk?

Rating: 9/10