10CC – Look Hear (Mercury LP, 1980)

1) One Two Five; 2) Welcome To The World; 3) How’m I Ever Gonnna Say Goodbye; 4) Don’t Send We Back; 5) I Took You Home; 6) It Doesn’t Matter At All; 7) Dressed To Kill; 8) Lovers Anonymous; 9) I Hate To Eat Alone; 10) Strange Lover; 11) L.A. Inflatable

Hadde i det hele tatt 10CCs variant av popmusikk noen mulighet i 1980? Om man tar en sjekk på hva som dominerte det fantastiske musikkåret 1980, er svaret et rungende nei; Remain In Light, Closer, Iron Maiden, Peter Gabriel 3, Scary Monsters, Seventeen Seconds, Back In Black, Never For Ever, Fresh Fruit For Rotting Vegetables og hundre andre, satte en standard som det tidligere så smarte og oppfinnsomme 10CC ikke var i nærheten av. Da 10CC også leverte sitt suverent dårligste album så langt, var gruppa grundig plassert i dødens posisjon, som håpløst fortapte i den «nye» tid.

Det hører med til historien at gruppa fikk seg en skjebnesvanger smell da Eric Stewart ble alvorlig skadet i en bilulykke i januar 1979. Han ødela det ene øret og måtte holde seg unna musikk i en lengre periode. Det var nok medførende til at gruppas moment forsvant. Samtidig var dette åpenbart ikke den eneste grunnen til at 10CC var «boring old farts» i 1980. De hadde vært på en fallende kurve en stund og hadde mistet oppfinnsomheten og presisjonen fra tidligere tider. Stewart har uttalt at de mistet grepet, og ikke klarte å svare på den utfordringen punk og new wave hadde skapt. Både Gouldman og Stewart hadde også begynt å se seg om etter andre muligheter. I 1980 lagde de to hvert til sitt soundtrack. Gouldman til animasjonsfilmen Animalympics og Stewart til den forglemmelige Girls.

At det skulle bli så magert som Look Hear var likevel en smule overraskende. For her var det langt mellom skålene. Besetningen var den samme som hadde laget den tross alt akseptable Bloody Tourists. De aller fleste sangene ble skrevet av Gouldman og Stewart, gjerne i felleskap, men Rick Fenn og Duncan Mackay var også med å skrive to sanger, uten at det hjalp på kvaliteten.

Åpningssporet var riktignok ikke så verst, med sitt funky gitarriff og driv. Her var det tegn til liv. Men det var ikke 10CC som 10CC, det kunne vært hvem som helst. Og slik fortsatte det. Da andre enn Gouldman og Stewart tok vokalen ble den totale utsletting av identitet og særpreg fullendt. Et godt eksempel var Don’t Send We Back, selv om sangen hadde en tekst som dessverre er mer aktuell en noensinne i 2019.

I Took You Home og I Hate To Eat Alone var ok «voksenpop» i tilnærmet balladeformat. Men mer en hyggelig ble det ikke. Samme med Lovers Anonymous. Stewart og Gouldman kunne skrive sanger og det var et visst nivå på håndverket, men det låt gammelmodig og tamt.

LA Inflatable var generisk boogierock. Var det dette bandet som lagde Sheet Music? Nei det var det selvsagt ikke. Uten Godley og Creme var det ingen motvekt mot den lyse, tidvise banale popmusikken til Gouldman og Stewart. Og da de to sistnevnte var smått uinspirerte og ikke hadde to likeverdige partnere tilstede for å holde dem på tå hev, ble det et dårlig resultat.

10CC hadde fortsatt et visst grep på publikum i hjemlandet. Look Hear gikk til 35. plass i UK. Den krabbet også inn listen i USA, med en 180. plass som bestenotering.  180. plass i USA var nok særdeles skuffende, gruppa hadde signert en ny distribusjonsavtale med Warner Brothers for markedet over dammen. Det ble sluppet noen singler fra albumet, men noen flere hits skulle det ikke bli. Ingen av singlene kom inn på listene i UK eller USA, og fikk kun noen ytterst labre plasseringer noen få steder i verden.

Rating: 4/10