Autechre – Chiastic Slide (Warp cd, 1997)

1) Cipater; 2) Rettic AC; 3) Tewe; 4) Cichli; 5) Hub; 6) Calibruc; 7) Recury; 8) Pule; 9) Nuane

Chiastic: Characterized by chiasmus; having or denoting a structure in which words are repeated in reverse order.

Autechre fortsatte å gi ut plater i raskt tempo. I  1997 alene ble det tre utgivelser. De fortsatte å gi ut EPer med en blanding av nytt materiale og bearbeiding av gammelt stoff. (Hyggelig nok samlet Auteche alle EPene sine i en 5cd boks i 2002, under tittelen EPs 1991-2002). Hovedutgivelsen i 1997 var likevel Chiastic Slide, gruppas fjerde album.

Chiastic Slide har siden den kom blitt diskutert og vurdert som et av Autechres definitive øyeblikk. Plata kjemper som regel en «kamp» med forgjengeren Tri Repetae om å være Autechres mest inspirerte øyeblikk. Fortjent nok blir Tri Repetae vurdert et lite hestehode foran. Ikke nødvendigvis fordi musikken var så mye bedre, men på grunn av den formidable fornyelsen den representerte, både hos Autechre som sådan, men også innen den elektroniske musikken. Til Chiastic Slides forsvar skal det sies at den antageligvis hadde like stor innflytelse på sine omgivelser som forgjengeren; Autechres kjølige, maskinelle og meloditomme elektronikk fortsatte å bre om seg hos et uendelig antall mer eller mindre talentfulle artister. Chiastic Slide var også et presist peilepunkt for Autechres utvikling. Plata tok opp i seg Tri Repetaes bastante brudd med fortiden, men viste også veien videre.

Chiastic Slide var ikke et brudd med forgjengeren på det viset Trie Repetae brøt med Amber og Inculabula. Chiastic Slide tok seg heller til rette i det nye musikalske landskapet Tri Repetae etablerte, og forsket, undersøkte og snuste på de forskjellige mulighetene i det vidåpne terrenget som hadde åpnet seg. Deler av musikken kunne passe inn på forgjengeren, men det var en litt lysere og mindre kantete ramme på Chiastic Slide; et Autechre som var sikre på at fronten var vunnet og etablert – de kunne puste.

Og puste gjorde de – i et terreng med tung rytmikk og elektronikk, som ble melket til det ytterste. Det var så man kunne se for seg at utstyret nesten knelte under belastningen da Booth og Brown tynte ut det siste av maskinparken. Musikken var oppfinnsom, om ikke direkte leken – det var alvor dette her, tross alt. Det hørtes i hvert fall alvorlig nok ut, der bilder av en fremtidig robotdrevet verden suste forbi i sansene mens maskinene hamret ut sine 0 og 1. Autechre var på et vis motsatsen til Kraftwerk; der tyskerne var tydelig emosjonelle og melankolske i den nye digitale verden, med sin bakgrunn fra og oppvekst i det analoge, var Autechre beregnende, kjølige – snakk ikke om hvordan du egentlig har det gutt!

Alvor til tross, det var tidvis direkte morsomt å lytte til Chiastic Slide. Autechre hadde skjønt at de hadde knekt koder alle veier og lot det stå til! Tewes, med sin knudrete rumling og småkok av metalklang, stålvaiere i vinden og noe knitter som hengte seg på, sluttet aldri å underholde. Eller Recurys forsinkede beat, som lå over en bekymret synthdrone, mens noe som hørtes ut som mekaniske rotter løp over gulvet. Deretter velter hyenene inn i lydbildet. Og beaten gikk og kom aldri til døra. Det vil si, den kom til døra helt til slutt på plata, der avslutningssporet Nuanes bastante driv sakte løste seg opp, elektronikken falt fra hverandre og til slutt stod Autechre igjen med en innestengt, klam støysonde – som Wolf Eyes i et vennligsinnet øyeblikk.

Rating: 8/10