The Apples In Stereo – New Magnetic Wonder (Simian Records/Elephant 6/ Yep Roc Records cd, 2007)

1) Can You Feel It?; 2) Skyway; 3) Mellotron 1; 4) Energy; 5) Same Old Drag; 6) Joanie Don’t U Worry; 7) Sunndal Song; 8) Droplet; 9) Play Tough; 10) Sun Is Out; 11) Non-Pythagorean Composition 1; 12) Hello Lola; 13) 7 Stars; 14) Mellotron 2; 15) Sunday Sounds; 16) Open Eyes; 17) Crimson; 18) Pre-Crimson; 19) Vocoder Ba Ba; 20) Radia­tion; 21) Beautiful Machine Parts 1-2; 22) Beautiful Machine Parts 3-4; 23) My Pretend; 24) Non-Pythagorean Com­position 3

I 2006 spilte The Apples In Stereo omsider inn oppfølgeren til Velocity Of Sound. Pausen mellom albumene var den soleklart lengste mellom to utgivelser fra den tidligere så produktive gruppa. Desto hyggeligere var det derfor at da de først gjorde «comeback» var det med sin kanskje beste plate noensinne.

New Magnetic Wonder ble spilt inn i fire forskjellige studio. Besetningen bestod i tillegg til vokalist, gitarist og låtskriver Robert Schneider, av Hilarie Sidney (trommer, sang), Eric Allen (bass, kor) og John Hill (gitar, kor). Med andre ord den samme gjengen som spilte inn forgjengeren fire år tidligere. Hilarie Sidney, som hadde vært med fra starten av, forlot gruppa etter innspillingene. Hun spilte videre med The High Water Marks, som ga ut fire album mellom 2004 og 2012.

Den uttalte Apples-beundreren Eiljah Woods hadde startet plateselskap, og hans Simian Records første utgivelse var New Magnetic Wonder, som Simian slapp i samarbeid med Elephant 6 og Yep Roc.

For første gang fikk Robert Schneider hjelp med produksjon og miks. Schneider delte på jobben med Bryce Goggin. Goggin hadde en solid cv. Etter å ha debutert med miksing av Pavements klassiker Crooked Rain, Crooked Rain, kunne han vise til klienter som Sebadoh, Pigs, Swans, Evan Dando og Akron Family.

Den storslåtte, smakfulle produksjonen på New Magnetic Wonder balanserte Schneiders popsanger og storstilte ambisjoner på en utmerket måte. Det låt mer «moderne» enn på forgjengeren, og var en retur til de ambisiøse produksjonene fra nittitallet. Faktisk var New Magnetic Wonder enda mer vellykket i sin «store» form, der inspirasjon fra ELO, Queen og andre innen kunstpop og -rock ble nikket til. Tidvis minnet uttrykket også om det dypt underkjente bandet Jellyfish, sjekk for eksempel Same Old Drag.

New Magnetic Wonders 14 sanger var supplert med 10 mellomspill. Dette var en løsning gruppa hadde brukt med suksess tidligere, på Her Wallpaper Reverie fra 1999. Det var minst like vellykket denne gangen, hvor de fengende popsangene fikk et anstrøk av kunstrock gjennom de små stykkene som lå spredd ut over plata og bandt det hele sammen. Viktigst var  likevel at Scheider, med et par bidrag fra andre, hadde komponert sanger som rangerte høyt i Apples-katalogen. Det var på ingen måte revolusjonerende endringer fra tidligere. Han holdt seg til det han kunne, å skrive klassisk pop med inspirasjon fra seksti og syttitallet. Crispy, «sprø» sanger, med dryss av Beatles og Beach Boys. Likevel var det hele mer forseggjort denne gangen, mer formfullendt, både i komposisjon og produksjon. Det skyldtes sikker flere forhold, men at han hadde hatt mer tid til å komponere og finslipe materialet må ha spilt inn. Det samme må produksjons-hjelpen fra Goggin ha hatt, maken til oppfinnsomt lydbilde, som samtidig forsterket sangenes fortrinn, skulle man lete lenge etter.

New Magnetic Wonder varierte mellom avslappet ruslepop, strammere powerpop og de sedvanlige psychpop-låtene. Schneider var en popsmed, som heller ikke fridde seg fra popmusikkens tekstklisjeer. Det hørte på et vis med i helheten, der titler som Can You Feel It?,  Energy, Play Tough og Open Eyes neppe kunne beskrives som stor poesi isolert sett, men som funket utmerket til musikken, og var med på å forankre den smått moderne plata i klassisk poprock.

Rating: 8/10