Aerosmith – Draw The Line (Columbia LP, 1977)

1) Draw The Line; 2) I Wanna Know Why; 3) Critical Mass; 4) Get It Up; 5) Bright Light Fright; 6) Kings And Queens; 7) The Hand That Feeds; 8) Sight For Sore Eyes; 9) Milk Cow Blues

Det skulle gå et år og syv måneder før Aerosmith hadde oppfølgeren til Rocks klar. Draw The Line kom ut i desember 1977 og ble møtt med til dels negative kritikker. Salgsmessig ble det nok en platinasuksess for gruppa, selv om salget duppet raskere enn det hadde gjort på forgjengerne. Draw The Lines status har vokst i ettertid, fortjent nok. Albumet var et sjeldent bevis på kunst ut av kaos.

Innspillingen av Draw the Line var et kaotisk foretagende. Joe Perry har uttalt at gruppa hadde gått fra å være musikerne med narkotikabruk på siden til å være narkomane som i tillegg drev litt med musikk. Ikke snaut, og Aerosmiths faste produsent Jack Douglas hadde et svare strev med å holde medlemmene fokusert på å lage plate. Tyler ga mer eller mindre blaffen, og resten av bandet, som neppe var nevneverdig mer fokusert, forsøkte å redde situasjonen, slik at det var mulig å sy sammen et album. Til slutt satt de igjen med åtte originallåter. I tillegg slengte de på en versjon av Kokomo Arnolds gamle klassiker Milk Cow Blues, som blant annet Elvis Presley og The Kinks hadde gjort tidligere. Dermed hadde de et album med spilletid på en drøy halvtime.

Overraskende nok ble Draw The Line et godt album. Draw The Line var en halvtime midt i sentrifugen av en rock & roll tornado. Et ugjennomtrengelig, rølpete og tettpakket lydbilde, hvor låtene snublet og skramlet seg fremover. Et gjennomgående rockalbum uten ballader og beroligende øyeblikk, en krevende intens reise gjennom rockeksessenes helvete. Aerosmith som New York Dolls, med Stooges og satan selv i hælene. Låtene var riktignok ikke av samme kaliber som på de to forgjengerne, men på Draw The Line kompenserte med en grenseløs skjødesløshet og narkofisert, fortvilet og ustyrlig energi. Dessuten dukket det opp melodisterke og gode låter når man hadde klart å trenge gjennom det massive kaoset som traff lytteren i trynet ved første lytt.

Tittelsporet var en Aeroklassiker god som noen, der den rullet frem som et godstog, på blybass og dobbelt gitarangrep. En evig fanfavoritt. I Wanna Know Why fortsatte i samme stil, uten helt å ha de samme kvalitetene – nærmere Stones her. Så dundret det videre gjennom Critical Mass, den funky Get Up og den superaggressive Bright Light Fright, før en hæ? opplevelse traff deg med den proggy Kings And Queens, med en tekst som Dio kunne liret av seg på en ettermiddag. Snodig og fint, og den eneste pustepausen her – uten at det var snakk om balladeterreng.

Milk Cow Blues avsluttet, en helt grei versjon som stompet av gårde på det klassiske riffet. Milk Cow Blues var første spor på en Kinks plate fra 1965 og avsluttet et Aerosmith album i 1977.

Rating: 7,5/10