Argent – All Together Now (CBS LP, 1972)

1) Hold Your Head Up; 2) Keep On Rollin’; 3) Tragedy; 4) I Am The Dance Of Ages; 5) Be My Lover, Be My Friend; 6) He’s A Dynamo; 7) Pure Love

Manglende kommersiell suksess stoppet ikke Argent, som spilte inn sitt tredje album i selveste Abbey Road Studios i London. Det var som vanlig Chris White og Rod Argent som produserte. De to skrev også fem av syv låter på plata, mens Russ Ballard bidro med to.

Alle gode ting er som kjent tre, og det skulle vise seg å slå til for Argent. Gruppa fikk en stor hit med Hold Your Head Up, utgitt i januar 1972. Singelen gikk til femteplass på listene i både UK, USA og Canada. Den dro også med seg albumet da All Together Now kom ut sommeren samme år. Albumet fikk en 23. plass i USA og en 13. plass i UK som bestenotering. Da solgte man godt med plater i 1972.

Det var lett å forstå at Hold Your Head Up ble en hit i 1972, der den stampet frem på et lettfattelig, tilnærmet «fotballrefreng» og en takfast glaminspirert beat. Singelversjonen var betydelig kortere enn den over seks minutter lange albumversjonen. Den herlige, lange orgelsoloen fra Rod Argent var mer eller mindre borte på singelen, noe som frarøvet sangen et av dens største fortrinn. Hold Your Head Up var ikke stor kunst, men det var en morsom variant av klassisk rock cirka 1972, og passet perfekt i bilen, der du suste over landeveien på vei mot ingenting.

Albumet All Together Now var en schizofren affære, der den, som forgjengeren, vandret mellom klassisk rock og progressive utskeielser. Det, og ikke minst den ujevne kvaliteten på komposisjonene, gjorde at albumet manglet en del på å kunne karakteriseres som vellykket.

Etter åpningssporets energivende jubel falt det hele sammen med den trøstesløst trause Keep On Rollin’. En utgått gammel sko av en pianorocker, uten særlig sjarm. Snakk om hundre på dusinet. Tragedy var bedre, en funky, røff rocker skrevet og sunget av Russ Ballard. Her la Argent seg midt i det klassiske rockfeltet. Det er forbløffende mye av den rett så streite rockmusikken fra det tidlige syttitallet som har tålt tidens tann godt, så også denne. Side en ble avsluttet med I Am The Dance Of Ages, som var nærmere progressiv rock, med innslag av hardrock. Den fungerte helt på det jevne.

Be My Lover, Be My Friend var nok et spor på det jevne, riktignok med en barsk beat og løft i stikket, med nerve i vokalen fra både Ballard og Rod Argent. Og det var noe eget med Rods orgelspill, når han fikk de rette omgivelsene. He’s A Dynamo var Ballards andre bidrag. Dessverre hadde han ikke her kommet opp med en av de smarte låtene han tidvis ristet ut av ermet. Dynamo var bare traust gamperock.

All Together Now ble avsluttet med den tretten minutter lange «suiten» Pure Love. Her var Argent langt ute på det progressive jordet. En tredelt sak, hvor første delen bestod av fem minutters ensom «noodling» fra Rod Argent ved orgelet, uten at det hele beveget seg noe sted. Det tok seg litt opp etter som andre instrumenter la seg på, men så falt det hele dessverre til marken da vokalen dro i gang en dau blues-prog variant.

Argent fikk en storselger med sitt hittil svakeste album. Verden er rar.

Rating: 6/10