Autechre – Confield (Warp cd, 2001)

1) VI Scose Poise; 2) Cfern; 3) Pen Expers; 4) Sim Gishel; 5) Parhelic Triangle; 6) Bine; 7) Eidetic Casein; 8) Uviol; 9) Lentic Catachresis

Etter fem album på like mange år, ble det lenge å vente før neste Autechre album så dagens lys. Først 30. april 2001 dukket Confield opp, mer enn tre år etter LP5. De hadde riktignok, i kjent stil, spedd på med EPer i mellomtiden. I tillegg kom det to utgivelser med Peel-Sessions, i henholdsvis 1999 og 2000.

På Confield var det et endret Autechre som møtte verden. Gruppa bestod fortsatt av Booth og Brown, og musikken var fortsatt instrumental, elektronisk musikk, men det var store endringer i det musikalske uttrykket.

Softwaren Max og konseptet generative music var to sentrale ingredienser på Confield. Begrepet generative music var blitt teoretisert og gjort kjent av Brian Eno, som satte ord på en prosess som frembrakte en evig endrende system-musikk, helst skapt av instrumentene selv. Med andre ord en selv-genererende musikk, der musikerne kun satte visse betingelser for utgangspunktet og hadde en overvåkende funksjon på resultatet. Konseptet ble realisert først da Tim og Pete Cole jobbet med diverse software midt på nittitallet. Ideene og innholdet ble senere utviklet i flere forskjellige software.

Generative music dominerte virkelig begivenhetene på Autechres neste album, men spilte også en stor rolle på Confield. Viktigere på dette albumet var likevel Max. Max var et visuelt programmeringsspråk for musikk, hvor blokker av lyd ble bundet sammen, og  forskjellige lydblokker ga output til hverandre i en kjede av lyd. Ikke akkurat gitar, bass, trommer dette her.

At Autechre lot Confield «skape seg selv» var likevel en sannhet med modifikasjoner. Booth og Brown styrte særlig den rytmiske inputen, og korrigerte og samlet resultatene i enkeltspor. Så lot de rytmene utvikle seg selv, noe som medførte at musikken totalt rev ned rammene for hva et rytmespor var. Synthene var mer eller mindre kastet ut vinduet, til fordel for datamaskinenes «rene» dominans. Musikken fremstod ekstremt hakkende, ustrukturert og tidvis tilfeldig, selv om Booth og Brown understreket at det var en slags struktur i galskapen. Opplevelsen var uansett av to musikere som forsøkte å kontrollere en maskinpark som hadde bestemt seg for å leve sitt eget liv. Musikken var uregjerlig, hissig og tidvis merkelig urolig. Samtidig var det en udiskutabel eleganse over Confield. En form for overflate-lekker, som en skinnende, blank sportsbil som tok kontroll og nektet sjåføren å styre.

Det var lite å henge seg fast i på Confield. Der gruppas tidligere album om ikke annet hadde hatt et halvt øye på dansegulvet og et blikk på klubb-kulturen, skulle det godt gjøres å finne dansevennlige øyeblikk på Confield. Det var også langt mellom øyeblikkene av bliss, av skjønnhet i det ugjestmilde. Likevel var Confield tiltrekkende og tidvis morsom lytting, selv om det var vanskelig å virkelig la seg rive med av det vriene, kantete, knudrete og vindskeive beistet av et album. Plata var mer tankevekkende og interessant imponerende enn noe man kunne knytte seg til emosjonelt og bli berørt av.

Rating: 7/10