Aerosmith – Night In The Ruts (Columbia LP, 1979)

1) No Surprize; 2) Chiquita; C 3) Remember (Walking In The Sand);  4) Cheese Cake; 5) Three Mile Smile; 6) Reefer Head Woman; 7) Bone To Bone (Coney Island White Fish Boy); 8) Think About It; 9) Mia

I den grad innspillingen av Draw The Line var problematisk, var det bare barnematen i forhold til alle viderverdighetene som oppstå da Night In The Ruts skulle festes til tape. Prosessen ble en nesten-slutt for Aerosmith. Innspillingen av Night In The Ruts medførte skifte av produsent og studio underveis, medlemmer som forlot gruppa under innspillingene og skrivesperre – i tillegg til et fortsatt ramsalt inntak av forbudte substanser.

For første gang satte gruppas rusproblemer merkbart preg på resultatet. Night In The Ruts var Aerosmiths klart svakeste plate så langt og den ble heller ikke den kommersielle suksessen de hadde blitt vant til. Riktignok begynte det bra, og plata nådde en 14. plass i USA, men den falt fort nedover listen, og endte opp med å selge «kun» en million eksemplarer. Selvsagt et solid tall, men langt under det gruppa hadde oppnådd med forgjengerne. Nights In The Ruts hadde likevel sine sider, selv om plata var frustrerende ujevn og inneholdt noen solide blundere. Lette man godt fantes det likevel spor av klassisk Aerosmith.

Innspillingene foregikk gjennom våren og sommeren 1979, og problemene var som sagt flerfoldige. Aerosmith røk uklar med produsent Jack Douglas, og han ble byttet ut med Gary Lyons. Det er mulig å ane at gruppa undervurderte Douglas kvalitetskontroll og sikre øre for hvordan godlyden av Aerosmith skulle bringes frem, og hvilken stor betydning han hadde hatt for de foregående albumene. Enda verre var det at gitarist Joe Perry kranglet med de andre medlemmene og forlot Aerosmith midt under innspillingene, selv om han rakk å legge på gitar på et antall låter. Han ble erstattet av Jimmy Crespo, som var en habil gitarist, men ikke på noen måte av Perrys kaliber. På toppen av dette hadde Steven Taylor skrivesperre, og slet alvorlig med å komme opp med gode tekster og melodier. Enden på den visa var at Night In The Ruts hadde kun seks originale låter, som ble supplert med tre covere.

Blant coverlåtene var det ikke stort å hente. Gruppa gjorde en meningsløs versjon av Shangri-Las gamle klassiker Remember (Walking In The Rain), en låt som ikke passet Aerosmith og som kunne vært gjemt bort på en eller annen singel b-side, i beste fall. Hva tenkte de på? Den gamle bluesballaden Reefer Head Woman passet bedre, på papiret, men resultatet ble trøttende og rett ut kjedelig. Her var det ikke mye villskap og finfølelse igjen. Noe bedre var versjonen av Yardbirds Think About It, selv om heller ikke den rev bygninger. Så var det heller ikke Yardbirds beste låt, så langt der ifra. Den kunne passere som en hyllest til et av Aerosmiths store forbilder, om man var snill.

Blant de seks originalene var det bedre ting å hente, selv om det også her var problemer i tårnet. Den avsluttende balladen Mia var Aerosmiths første virkelig tråkking ut i powerballadehelvete, med en urseig hyllest til Tylers datter. Den var sikkert ektefølt og alt det der, men det låt som harskt smør og pekte dessverre frem mot de grusomme balladene gruppa skulle bergta mainstream-amerika med på åtti- og nittitallet. Gruppa hadde selvsagt fikset ballader tidligere, med den flotte Dream On, men her gikk det alvorlig galt.

Dermed satt man igjen med fem rocklåter i klassisk Aerosmith-tapning. Og det var her det var mest å glede seg over. Både No Surprize, Three Mile Smile og Chiquita holdt god standard og har også stått seg godt. Særlig Chiquitas blåserarrangement løftet, og viste at gruppa fortsatt hadde det inne. Teksten på No Surprize var kostelig, der Tyler la ut om hvordan plateselskapmogul Clive Davis hadde lovet å gjøre stjerner av rampen fra Boston. Cheese Cake og Bone To Bone var mer på jevne, men fullt ut akseptabel hardrock. Interessant nok var det disse fem låtene Joe Perry rakk å spille gitar på før han forlot skuta.

Rating: 5,5/10