Audioslave – Audioslave (Interscope cd, 2002)

1) Cochise; 2) Show Me How To Live; 3) Gasoline; 4) What You Are; 5) Like A Stone; 6) Set It Off; 7) Shadow On The Sun; 8) I Am The Highway; 9) Exploder; 10) Hypnotize; 11) Bring Em Back Alive; 12) Light My Way; 13) Getaway Car; 14) The Last Remaining Light

Da Zack de la Rocha forlot Rage Against The Machine, var det slutt for nittitallets mest markante metal-hiphop hybrid. Gruppa laget noen særdeles slagkraftige album på slutten av det forrige århundret, drevet frem av et påtagelig politisk sinne over utviklingen i verden generelt og USA spesielt. Takket være den formidable vokalisten/rapperen de la Rocha og gitaristen Tom Morello skapte Rage Against The Machine musikk som var både intenst tilstede, nyskapende og varig.

I en annen del av metalverden hadde vokalist Chris Cornell forlatt Soundgarden, bandet han frontet fra midt på åttitallet og frem mot tusenårskiftet. Cornell var langt på vei den beste metalvokalisten i sin generasjon. Hans kraftfulle, seige rasp passet perfekt til Soundgardens grunge/Black Sabbath stuk, og sammen med resten av bandet leverte han noen av de beste metalplatene de siste tredve årene, med klassikerne Badmotorfinger og Superunknown.

De tre gjenværende medlemmene i Rage Against The Machine, Tom Morello, Tim Commerford (bass) og Brad Wilk (trommer), bestemte seg for å fortsette sammen, og jaktet ny vokalist. Produsent og mentor Rick Rubin foreslo Chris Cornell, og dermed var «supergruppa» Audioslave et faktum. Audioslave skulle gi ut tre album mellom 2002 og 2007, og ble en stor kommersiell suksess med over 8 millioner solgte eksemplarer. Etter utgivelsen av sitt tredje album gikk medlemmene hvert til sitt. De rakk å spille litt sammen igjen på starten av 2017, før Chris Cornell tragisk nok døde av en overdose i mai samme år, og det dermed var over for godt.

Kjemien mellom Cornell og rest-Rage Against The Machine var upåklagelig. I løpet av noen få uker tidlig i 2002 skrev og øvde de fire inn en haug med låter. I mai 2002 gikk de i studio med produsent Rick Rubin. Resultatet ble det selvtitulerte debutalbumet, utgitt i november 2002. I den grad man hadde forventet en Soundgarden/Rage Against The Machine hybrid må Audioslave ha vært en skuffelse. Riktignok var det umulig å ikke kjenne igjen Cornell, og der i gjennom få en referanse til Soundgarden, men det musikalske uttrykket var, med noen få unntak, i et annet nabolag enn de to gruppene. Medlemmene i Audioslave var over sin superenergiske ungdomsperiode og nærmet seg førti år. Den utilslørte, aggressive rockmusikken fra tidligere var ikke lenger førsteprioritet, og Audioslave fremstod som en kombinasjon av kommersiell, klassisk hard rock og metal ala nittitallet. I tillegg til rene rocklåter inneholdt plata et antall midttemposanger og balladeøvelser, noe som gjorde helhetsinntrykket variert og det hele til hyggelig lytting. Riktignok var 14 låter i meste laget. Selv om det ikke var noen direkte klunkere å finne, hadde den stått seg på å vært et par, tre sanger kortere.

Audioslave hadde grep om låtskrivingen. De komponerte i felleskap, mens Cornell stod for tekstene alene. Her var det flust med fengende riff og melodilinjer, og Rubins klare og polerte produksjon gjorde det til en sann svir å spille Audioslave høyt. Det som virkelig løfet gruppa over det jevnt gode hardrockorkesteret var likevel Cornell og Morello. Cornell var en framifrå rockvokalist, med den inviterende, såre stemmen som gjorde han til en storartet sanger også av ballader. Samtidig hadde han mer enn nok futt til å flyte på toppen av stormende rock & roll. Tom Morello var en sjeldent original og oppfinnsom gitarist. Han spant høyt og lavt med originale soli, men glemte heller aldri å legge et solid rifforama i bunn. Det gjorde at Audioslave hele veien var hadde solid med sement i bunn.

Nyskapende var aldri Audioslave, men de holdt godt nivå og debuten var underholdene. Det var mange låter som fortjente oppmerksomhet. Åpningssporet Cochise, som også var den første singelen, var en herlig rocker. Nærmere Soundgarden kom aldri Audioslave. Den fengende Like A Stone var også et soleklart høydepunkt; en knapp rytmefigur, oppfinnsomme Morello, Cornell og en varig melodi = stadionrocknirvana ala 2002. I samme, nesten skamløst fengende, landskap befant I Am The Highway seg. Heldigvis var det også røffere øyeblikk å finne, noe som ga plata tilstrekkelig energi og liv til at den stadig hentes frem.

Rating: 7,5/10