10CC: Mirror Mirror (Avex Uk cd, 1995)

1) I’m Not In Love; 2) Peace In Our Time; 3) Ready To Go Home; 4) The Monkey And The Onion; 5) Why Did I Break Your Heart; 6) Code Of Silence; 7) Take This Woman; 8) Grow Old With Me; 9) Age Of Consent; 10) Everything Is Not Enough

«Comeback»-albumet …Meanwhile ble ingen suksess, hverken kommersielt eller kunstnerisk. Det forhindret ikke Graham Gouldman og Eric Stewart å ta med seg en ny versjon av 10CC på veien i 1993. Turneen ble også foreviget på en dvd ved navn Alive. Gruppa skulle også ha et album til i seg, og i 1995 ble det som skulle vise seg å bli det siste fra gruppa (i hvert fall inntil dette skrives i 2020) sluppet. Mirror Mirror kom ut på Avex Record, som hadde en distribusjonsavtale med BMG. Det var altså fortsatt plateselskaper som hadde tro på 10CC, selv om gruppa ikke hadde hatt hits siden slutten på syttitallet.

En liten hit skulle de imidlertid få i 1995. Det var likevel med en gammel sang. De forsøkte seg med en nyinnspilling av I’m Not In Love, 10CCs største hit gjennom tidene. Det var et fullstendig meningsløst foretagende, den nye versjonen tilførte null og niks av verdi, men gikk likevel til 29. plass i UK.

Mirror Mirror ble produsert av Gouldman og Stewart, med hjelp av Adrian Lee fra Mike Rutherfords (Genesis) band Mike + The Mechanics. Mike + The Mechanics hadde hatt stor suksess med sin «voksne» kunstpop, og det var sikkert noe lignende Gouldman og Stewart håpet på. Lee spilte også på hele plata, sammen med Steve Pigott (keyboards) og Gary Wallis (trommer). Gitarist Rick Fenn bidro på ett spor, Andrew Gold dukket opp på et par og jammen om ikke selveste Sir Paul McCartney spilte med på to. Det vil si, på to spor på noen av utgavene av albumet, og kun på ett (Code Of Silence) på andre. Mirror Mirror ble nemlig utgitt i (minst) tre forskjellige utgaver. Denne anmeldelsen baserer seg på den amerikanske utgaven, som hadde litt færre spor enn den europeiske og japanske.

Hvorvidt Mirror Mirror virkelig var et nytt 10CC-album kan diskuteres. Forholdet mellom Gouldman og Stewart var etter sigende ikke godt på denne tiden, og de spilte inn sangene sine hver for seg. Det eneste sporet de to bidro sammen på var nyinnspillingen av I’m Not In Love, som de jo skrev sammen tilbake på syttitallet.

Det umiddelbare inntrykket av Mirror Mirror var slett. Det hele opplevdes smått traurig og tilbakelent, en voksenpop som ikke gikk noen veier og som var utgått på dato. Så vant plata seg litt etter hvert. Melodiene vokste frem, og selv om det aldri ble snakk om et stort og stolt øyeblikk i 10CC-historien, var det i hvert fall ingen katastrofe. De la seg på en form for progressiv pop, ikke langt unna nettopp Mike + The Mechanics. Den gruppa hadde ved flere anledninger vist at det var mulig å kombinere lett tilgjengelig popmusikk med progressive og «kunstferdige» anslag. 10CC klarte også å holde seg unna teite boogie-eksekusjoner, feilslåtte «morsomme» sanger og annet rusk som hadde plaget platene deres etter 1979. Slik sett hadde Mirror Mirror et mer gjennomarbeidet og helhetlig preg enn på lenge.

De store låtene var det riktignok langt mellom, selv om man kunne ane storheten i en sang som Ready To Go Home, hvor Graham Gouldman leverte en ektefølt avskjed til sin avdøde far. The Monkey And The Onion hadde også drypp av det varige over seg. Andre ganger duppet det ned i føleri og det melodramatisk trivielle, som i for eksempel Grow Old With Me og Why Did I Break Your Heart.

Etter en turne i forlengelsen av Mirror Mirror sa Eric Stewart takk for seg. Graham Gouldman holdt liv i 10CC i alle årene etter at Eric Stewart forsvant ut. I 2016 dukket han opp på Nøtterøy Kulturhus, av alle steder, og underholdt en fullsatt sal, hvor de fleste i publikum drømte seg tilbake til da de var på høyden, flere ti år tidligere. Slik 10CC var det.

Rating: 5,5/10