Aerosmith – Rock In A Hard Place (Columbia LP, 1982)

1) Jailbait; 2) Lightning Strikes; 3) Bitch’s Brew; 4) Bolivian Ragamuffin; 5) Cry Me A River; 6) Prelude To Joanie; 7) Joanie’s Butterfly; 8) Rock In A Hard Place; 9) Jig Is Up; 10) Push Comes To Shove

1. august 1982 ga Aerosmith ut sitt syvende studioalbum. Rock In A Hard Place skulle være det eneste studioalbumet hvor gruppas opprinnelige besetning ikke deltok. Joe Perry forlot som kjent skuta under innspillingen av forgjengeren Night In The Ruts, og før innspillingen av Rock In A Hard Place forsvant også Brad Whitford, den andre gitaristen. Jimmy Crespo, som overtok for Joe Perry midtveis under innspillingen av Nights In The Ruts, stod for alt gitararbeid på Rock In A Hard Place. I tillegg var Rick Dufay kreditert på omslaget, men han bidro ikke på selve plata. Han ble imidlertid med i Aerosmith etter innspillingene, og spilte live med gruppa i en periode deretter.

Produsent Jack Douglas var inne i varmen igjen, etter å ha blitt kaset ut under innspillingene av Night In The Ruts. Han viste nok en gang at han var rett mann for Aerosmith, selv om han hadde en tung jobb med å redde situasjonen denne gangen. Douglas ga lydbildet en forsiktig oppdatering til åttitallet, uten at det tok fra gruppa identitet og gjenkjennelighet.

Rock In a Hard Place slet med noe av de samme problemene som forgjengeren, et svært ujevnt låtmateriale. I tillegg var det umulig å ikke savne radarparet Perry og Whitford. Perry var også savnet som låtskriverkompanjong til Tyler. Jimmy Crespo hadde overtatt også den rollen, og var dessverre ikke av Perrys kaliber, hverken som gitarist eller låtskriver. Crespo var selvsagt kompetent nok, men hadde ikke den signaturen og villskapen som Perry hadde. Han hadde heller ikke støtte av Whitford. Så skal det legges til at Crespo hadde en tilnærmet umulig oppgave, med en eneveldig Tyler med nesa grundig nede i kokainen, og en oppførsel som ikke muliggjorde et konstruktivt samarbeid.

Noen lyspunkter var det likevel. Totalslakten albumet har blitt stående igjen med hos mange kritikere var litt overdrevet. Rock In A Hard Place var ikke mer enn et middels album, men det var ingen gjennomført katastrofe. Åpningssporet Jailbait var en solid rocker i god Aerosmith tradisjon, med en puls og energi som viste at det stod til liv, på et vis. Så kan det innvendes at teksten var patetisk og at Tyler var en mannsgris, men så lyttet man heller ikke til Aerosmith for å bli åndelig beriket av lyrikken. Singelen Lightning Strikes var ikke mye dårligere, nok en kul rocker, som dog hadde hatt godt av en dose gitarmagi fra Perry og Whitford.  Kunstrock-forsøket Prelude To Joanie/ Joanie’s Butterfly var et et tredje (relativt) høydepunkt. Den var en sjelden plante i Aerosmiths univers, en ballade som utviklet seg til rocklåt, etter en lang innledning med synthslynge ala tidlig neoprog.

Ellers var det mye middels å finne på Rock In A Hard Place. En versjon av Julie Londons gamle torch-klassiker Cry Me A River ble likegyldig, og var ikke i nærheten av den sensualiteten Julie tilførte. Stort bedre var ikke blues/power-balladen Push Come To Show, hvor Tyler nærmet seg showjazz, uten å finne fot. Resten var rockere som luntet avgårde, middels spilt og middels komponert. Dermed ble det kjedelig å lytte seg gjennom hele albumet, og man nøyde seg fort med de tre nevnte høydepunktene.

Også kommersielt var det magre tider for Aerosmith, som måtte nøye seg med en 32. plass i USA som bestenotering. Rock In A Hard Place skulle riktignok selge til gull til slutt, men det skjedde ikke før i 1989, og kun takket være drahjelp fra de voldsomme kommersielle fremgangene som lå noen få år inn i fremtiden.

Rating: 5/10