Autechre – Untilted (Warp cd, 2005)

1) LCC; 2) Ipacial Section; 3) Pro Radii; 4) Augmatic Disport; 5) Iera; 6) Fermium; 7) The Trees; 8) Sublimit

Bak et omslag av den britiske designeren og musikkvideoregissøren Alex Rutterford befant Autechres åttende studioalbum seg. Omslagets tiltrekkende og samtidig strengt «hemmelige» utforming var et signal om hva som ventet av lyd på den skinnende blanke cden. Tittelen Untilted var selvsagt en «pun» på Untitled. Hvorfor vites ikke, kanskje det var for å vise frem litt humør og humor? Det kunne saktens komme godt med, for selve innholdet på Untilted var strenge saker, selv til Autechre å være.

Autechre hadde per 2005 et navn som en sjangerdefinerende duo, som også hadde klart å skape sitt eget univers. I dette universet forsket de stadig på maskinenes muligheter i musikkens tjeneste. De var i sannhet mestere av sin egen form. Samtidig viste de tre platene Confield, Draft 7.30 og Untilted en viss stagnasjon i fastlåste modeller. Booth og Brown tok et langt steg ut i avantgardismen med Confield, og fortsatte delvis på den linjen med Draft 7.30, selv om sistnevnte også hadde noen konsesjoner til tidligere album. Untilted avsluttet den løst sammenhengende triologien, og gjorde det ved å vende tilbake til Confields ugjestmilde strukturer og kjølige klima.

Etter den relativt sett kortere og mildere Draft 7.30 (kun en time lang) var Autechre tilbake med over sytti minutters beinhard elektronisk avantgardisme på Untilted. Her slo de også til med den snaut 16 minutter lange Sublimit, det lengste sporet de hadde levert på noe album frem til da. Senere skulle den rekorden slås grundig, da de virkelig ga seg hen til enorme mengder musikk, på utgivelser som elseq 1-5, AELIVE og NTS Sessions.

Untilted var vanskelig å komme inn på. Det var som musikken var konstruert med det mål for å øye at lytteren ikke skulle finne kjernen. Musikken hakket, skurret og vred seg i endeløse, matematiske formler, uten at ligningene lot seg løse. Det gjorde i hvert fall denne lytteren, som slett ikke har noe i mot kranglevorne og intrikate musikalske uttrykk, smått frustrert og tidvis nesten irritert. Det var lett å la seg imponere av teksturene og de forskjellige lagene i musikken – særlig om lyden ble skrudd opp til maksimalt nivå, da rev og slet det godt i kroppen – verre var det å finne noe la seg berøre av. Som en anmelder skrev da plata kom ut; ikke er det dansemusikk, ikke er det lyttemusikk og Untilted kan heller ikke brukes som ambient musikk. Hva er da poenget? Hvilken funksjon har denne plata? Det traff spikeren på hodet; det var noe umotivert over begivenhetene, en form for fastlåst hamring på egne modeller og løsninger, uten at det forjettede land av virkelig god musikk var innenfor rekke. Dermed satt man igjen med spørsmålet om Untilted kunne fungere på et rent intellektuelt nivå. Og da var faktisk svaret et lite ja. Den kunne, om man var vennlig innstilt, ses på en nødvendig avslutning av et voldsomt krevende og ambisiøst eksperiment, gjennom de tre albumene Confield – Draft7.30 – Untilted. En avslutning på en fase Autechre måtte gjennom for å utvikle musikken sin videre.

Dermed var den beste bruken av Untilted kanskje som renselse, en avriving når musikk opplevdes for konform og du var lei av det meste.

Rating: 6/10