Argent – Counterpoint (RCA LP, 1975)

1) On My Feet Again; 2) I Can’t Remember, But Yes; 3) Time; 4) Waiting For The Yellow One; 5) It’s Fallen Off; 6) Be Strong; 7) Rock & Roll Show; 8) Butterfly; 9) Road Back Home

Argent hadde et siste studioalbum i seg før det var over. Counterpoint ble gruppas eneste utgivelse på RCA. Nytt plateselskap bidro ikke til fornyet kommersielt gjennomslag. Plata sakk som en stein, og bekreftet at tiden for Argent som kommersiell kraft var langt forbi.

Counterpoint fortsatte i samme spor som Circus. Heller ikke denne gangen klarte gruppa å holde fokus musikalsk sett, selv om det var en smule strammere enn på foregående plater. De kunne imidlertid ikke dy seg for å ta med en utdatert rocklåt uten hverken sjarm eller nevneverdig melodi. Rock & Roll Show var nok også en påminnelse om at medlemmene John Verity, Jim Rodford og Robert «Bob» Henrit egentlig følte seg mest hjemme i et rockbasert nabolag. Etter oppløsningen av Argent gikk de tre videre med gruppa Phoenix, med et tidstypisk uttrykk av bluesy powerrock.

Bortsett fra nevnte Rock & Roll Show, holdt mesteparten av Counterpoint seg til fusionbasert progrock, iblandet noe som kunne karakteriseres som kunstpop. Musikken var for det meste skrevet av Rod Argent, med tillegg av to bidrag fra gitarist John Grimes og ett fra bassist Jim Rodford. Rod Argent og Chris White produserte som vanlig, denne gangen med hjelp fra ingen ringere enn Tony Visconti. Amerikaneren Visconti var mest kjent for å ha vært sentral på viktige album med T.Rex, David Bowie, Sparks, Iggy Pop og Thin Lizzy. Han klarte ikke å løfte Counterpoint ut av det smått anonyme. Plata fremstod som en mildt karakterløs blanding av tidens uttrykk, eller rettere sagt det som var i ferd med å bli gårsdagens uttrykk. Punken lurte rett rundt hjørnet, og skulle gjøre livet vrient for musikere av Argents generasjon; finstemt jazzy fusionpop var definitivt ikke noe den nye vinen satte pris på.

Anonymt og litt småblast til tross, Counterpoint var, med unntak av den håpløse rocklåten, slett ikke ubehagelig lytting. Det var kompetent fremført og godt håndverk, og tidvis brant det godt av særlig gitarspillet. Et godt eksempel var instrumentalen Fallen Off, som minnet om noe Mahavishnu Orchestra kunne liret av seg. Rod Argent hadde også sitt popøre intakt, noe som ga kunstpopen en viss signatur og melankolsk skjønnhet. Det beste eksemplet på det var balladen Road Back Home.

Gruppas fusionutskeielser kunne tidvis minne om Brand Xs prestasjoner på samme tid. Det var kanskje ikke så rart, i og med at selveste Phil Collins steppet inn som trommeslager på deler av Counterpoint. Han erstattet en syk Bob Henrit, og gjorde sakene sine med bravur, slik han også gjorde det med «hobbybandet» Brand X. Collins rolle som sessionmusiker på syttitallet er i det hele tatt undervurdert, enten han hjalp Brian Eno, John Cale eller andre.

Etter oppløsningen av gruppa som bar hans navn, ga Rod Argent ut et soloalbum i 1978. Moving Home hadde bidrag fra mange kjente fjes, blant annet nevnte Phil Collins. Han bidro også på diverse andre innspillinger, som for eksempel The Whos’ Who Are You. Han komponerte også en musikal, skrev for tv og stiftet et produksjonsselskap. Senere ble han med i diverse reunions med The Zombies, som sammen med Argents beste øyeblikk har sikret Rod Argent en velfortjent plass i rockhistorien.

Rating: 6/10