A Perfect Circle – Eat The Elephant (BMG cd, 2018)

1) Eat The Elephant; 2) Disillusioned; 3) The Contrarian; 4) The Doomed; 5) So Long, And Thanks For All The Fish; 6) TalkTalk; 7) By And Down The River; 8) Delicious; 9) DLB; 10) Hourglass; 11) Feathers; 12) Get the Lead Out

Det ble ingen turne i forbindelse med utgivelsen av eMotive, og A Perfect Circle gikk i dvale. Keenan og Howerdel hadde riktignok tidvis en viss aktivitet, hvor de forsøkte å samarbeide om nytt materiale, uten at det ble all verden av resultater ut av det, og i hvert fall ingen plateutgivelser. Keenan slapp nytt album med Tool i 2006. Deretter fulgte  diverse konserter med «hovedbandet», samtidig som han konsentrerte seg om prosjektet Puscifer, som ga ut tre album mellom 2007 og 2015. Det fansen virkelig ville ha var et nytt Tool album. Det måtte de vente helt til høsten 2019 for å få, da Fear Inoculum endelig forelå, etter 13 års venting.

I hypen rundt Tool og deres lenge bebudede album slapp Keenan og Howerdel A Perfect Circles fjerde album i 2018. De som hadde ventet på nytt fra denne gruppa hadde også måtte smøre seg med tålmodighet. Det gikk 14 år mellom eMotive og Eat The Elephant. En kan saktens lure på hvorfor det skal måtte gå så lang tid mellom utgivelser, særlig sett opp mot arbeidsmoralen og utgivelsesfrekvensen fra seksti- og syttitallet. Så var selvsagt pengestrømmene mange ganger så store i det nye årtusenet, så økonomiske motiver veide neppe tungt for artister som Maynard James Keenan.

Forsøkene på å skape ny A Perfect Circle-musikk i de foregående årene hadde strandet på mangel på tid fra de to hovedpersonene, og også en viss uenighet om hvilken retning de skulle gå i. Først i 2017 ble det fart i sakene. De to fikk hjelp av Dave Sardy, som hadde lang erfaring både som filmmusikkkomponist, produsent og mikser. Han fikk etter sigende fokus og konsentrasjon på plass, og produserte plata sammen med Howerdel og Keenan. Med hjelp av fire forskjellige trommeslagere og litt hjelp på bass, stod Howerdel for det aller meste av instrumentene.

Eat The Elephant fant seg godt til rette sammen med A Perfect Circles tidligere album, og viste en sunn musikalsk utvikling. Denne gangen var musikken mindre aggressiv enn tidligere, men gruppa var lett gjenkjennelig takket være Keenans vokal, og for så vidt også i stemning og ånd.  Heldigvis hadde Eat The Elephant mer til felles med Mer De Noms og Thirteen Steps enn den uheldige coversamlingen eMotive.

Eat The Elephant innebar en vridning bort fra hard gitarrock, og gikk i stor grad i retning av et piano- og keyboardbasert lydbilde. Gitarene var mindre dominerende og helheten fremstod mildere enn tidlig. Keenans tekster hadde imidlertid ikke endret seg nevneverdig. Hans tro på menneskeheten var omtrent som før, det vil si mer eller mindre lik null, enten det gjaldt evnen til å håndtere klimakrise, mellommenneskelige forhold eller corporate Americas vulgære grådighet.

Tittelsporet omhandlet selvmord. Keenan hadde opplevd at to nære venner tok livet av seg. Eat The Elephant var et høydepunkt på plata, der tittelsangen satte stemningen innledningsvis, med dvelende piano, herlig trommespill og en urmelankolsk Keenan i front for en smellvakker ballade. Den skled rett over i Disillusioned, som videreførte både stemning og melodikk. Slik ble Eat the Elephant innledet med elleve uhyre sterke minutter, fordelt på to sanger. Keenan hadde neppe fremstått som en bedre vokalist enn han gjorde på dette albumet. Han hadde fått en viss patina i røsten, og fremstod kledelig resignert, mer enn nedstemt.

Plata hadde en særegen stemning, en tristesse over seg som var tiltrekkende, og viste at det var mulig å skape interessant  musikk uten å ty til de aller største overskriftene. Det inviterende lydbildet var fylt med sanger det var lett å like, sanger som hadde udiskutable kvaliteter. Så var det ikke til å unngå å notere en viss aldersmessig modning blant de involverte, som noen ganger ga seg utslag i litt manglende energi i forløsningen av sangene, uten at det var et stort problem.

Det var godt å ha A Perfect Circle tilbake. Det synes også det store publikum, som sendte plata opp til 3. plass i USA og til gode listeplasseringer i mange andre land.

Rating: 7,5/10