Atomic Rooster – Made In England (Dawn LP, 1972)

1) Time Take My Life; 2) Stand By Me; 3) Little Bit Of Inner Air; 4) Don’t Know What Went Wrong; 5) Never To Lose; 6) Introduction; 7) Breathless; 8) Space Cowboy; 9) People You Can’t Trust; 10) All In Satan’s Name; 12) Close Your Eyes

Nytt år innebar ny besetning i Atomic Rooster. Utskiftingen av medlemmer foregikk i nærmest parodisk tempo. Like etter at gruppa hadde turnert USA og Canada, med Pete French på vokal, Crane på tangenter og de nye medlemmene Steve Bolton (gitar) og Ric Parnell (trommer), ga French seg. Han ble vokalist i det amerikanske hard rock-bandet Cactus. Crane jobbet med å skaffe en erstatter gjennom høsten 1971 og vinteren 1972, og i februar kunne det meldes at Chris Farlowe var ny vokalist. Chris Farlowe hadde gjort karriere som blue eyed soul-/bluessanger på sekstitallet. Han hadde blant annet en stor hit med Rollings Stones Out Of Time i 1966. Den gikk til første plass i UK, og Farlowe fulgte opp med flere album og en rekke singler. Han var også innom jazzrockerne i Colusseum, før han slo seg sammen med Crane og kompani i 1972.

Samarbeidet mellom Crane og Farlowe skulle holde to album, hvor av det første, Made In England, ble utgitt på Dawn Records i oktober 1972. Farlowe var dypt forankret i blues, jazz, funk og soul, med sin «sorte» røst. Han øvet åpenbart stor innflytelse på Crane. På Made In England gjorte Atomic Rooster et temmelig kontant brudd med sine tre første album. Borte var den doomy proginfiserte hard rocken, til fordel for funk, soul og blues influenser.  De hadde for så vidt leflet med funk på forgjengeren, og gruppa var til å kjenne igjen, takket være Cranes komposisjoner og ikke minst i ånd; en mørk, lurvete så dann. Men uttrykket var unektelig hvite (rødbleke) briter spiller fønk.

Engelskmenns kjærlighet til afroamerikansk musikk hadde gjort vei i vellinga i mange sammenhenger. Rolling Stones bygde hele karrieren på Muddy Waters og Chuck Berry, og mange var de som fikk en karriere gjennom den britiske bluesboomen på slutten av sekstitallet. Det kom mye god musikk fra Stones, Clapton, Mayall og Fleetwood Mac, for å nevne noen. Men så var det også en lang rekke middelmådige plater i samme leia, det være seg fra både amerikanske og britiske artister. Det var ikke enkelt for stive, hvite kropper å få swing på sakene. Dessverre havnet Made In England i denne kategorien, gode intensjoner og flotte musikere til tross. Det var ikke tvil om Cranes evner, og Farlowe var en formidabel sanger, isolert sett. Kombinasjonen av de to ble likevel ikke all verden. Cranes tidvis pompøse komposisjoner fikk Farlowe til å ta i mer enn godt var. Det var lite av antydningens kunst fra de to protagonistene.

Crane, med hjelp av Bolton og Parnell, hadde heller ikke kommet opp med det beste låtmaterialet. Vel mye skulle fylles av funk og feeling, og da ble totalen litt trå. Det var sikkert en fornøyelse å høre materialet og besetningen på en svett klubb, men som lytting hjemme i stua var utbyttet begrenset. Det var aldri smertelig svakt, og tidvis hyggelig, men det var liksom ingen grunn til å sette på denne plata; ville man høre Atomic Rooster var det bare å plukke frem de tre forgjengerne. Og om det var funk man ville høre, var det stabler med amerikansk, svart musikk å foretrekke, det være seg Funkadelic, Isaac Hayes, Curtis Mayfield eller noen av de andre størrelsene.

Etter bra suksess med de to forgjengerne var det jevnt slutt for den kommersielle suksessen. Made In England var aldri å se på de britiske hitlistene, og i USA ble det med en knegen 149. plass.

Rating: 6/10